Høst - en opplevelse av farger

Høsten er rett og slett en fantastisk årstid, kanskje den aller fineste

tiden gjennom hele året.

September i Nordland var utrolig fin, med nydelig høstvær gjennom stort sett hele måneden. Nå har vi kommet godt inn i oktober og vi har fått merke høsten fra en litt annen side. Nedbør og vind har preget oktober så langt, men det er slik høsten skal være. Hageopplevelsen blir bare mer spektakulær med høstværets variasjoner og naturens vakre farger. 

Mange liker ikke alt lauvet som høsten bringer med seg og legger som et teppe utover plenen. Jeg ville ikke unnvært det for alt i verden. Plenen er som et fyrverkeri av farger, og en tur gjennom hagen i høstmorgenens lys er ren nytelse av farger og velvære. Lauvet legger seg i den lille bekken som renner langs Stubbestien, og setter til og med farge på vannet der det klukker stille på sin tur ned mot havet.

En spasertur langs Stubbestien gjør opplevelsen av det fargerike høstlauvet komplett - et tykt lag av lauv samler seg langs hele stien, og man nærmest vasser i farger. Samtidig som man nyter høsthagens fargeverden, undres man over noe så enkelt som at ormeslireknene fremdeles blomstrer vakkert selv om vi er midt i oktober snart. En fargeklatt i høsthagen det også.

 

Selv om sommeren er over for denne gang er det fremdeles trivelig å arbeide i hagen. Oppleve hagen fra en annen side, med nye farger og nye opplevelser. Selv om sommeren er forbi fortsetter heldigvis hagenytelsen enda en stund.

Grankongler til pynt og glede

Kongler. Helt fra barndommen har konglene vært en av naturens favoritter hos denne karen. Denne favoritten har jeg vært så heldig å få ta med meg inn i det voksne livet også, da vi er velsignet med et stort, vakkert grantre rett i utkanten av hagen vår. Synet av grankonglene i høstsolen er like fasinerende år etter år. Etterhvert som konglene faller ned er undertegnede å finne i knestående under grantreet, hvor det romsteres overalt for å få med seg noen av disse små skjønnhetene. Så også i år. Nå er uthuset oppbevaringsplass for en god del grankongler som etterhvert vil bli påført forskjellige farger, for så å kunne pynte opp rundt omkring i hagen, og også inne når det nærmer seg jul. En merkelig liten hobby kanskje, men det er nå bare slik at det å sanke grankongler er et av høstens høydepunkter. Så etterhvert som tiden tillater det skal konglene få slippe ut i hagen og igjen kunne fylle hageentusiasten med undring og glede når konglene passeres på mine små vandringer i hagen. Det er ikke så mye som skal til for å glede en middelaldrende skrott. Kongler - enkelt og greit.

Ripsbærbuskene er uttynnet

Under innhøstingen av årets ripsbær ble det lagt merke til at det ikke var på langt nær så mye bær som det vanligvis bruker å være. En liten studie av bærbuskene avslørte raskt hva som kunne være årsaken. Bærbuskene så fine ut, med frodig og grønt bladverk, men når man tok buskene litt nærmere i øyensyn oppdaget man at frodigheten egentlig bare var et skalkeskjul for hva som befant seg bak fasaden av grønt. Der befant det seg nemlig nesten ingenting som kan defineres som frodighet og velstand. Et virvar av greiner som gikk i alle retninger, og også rundt hverandre og inn i nabobuskene. Nesten samtlige greiner var helt bladløse bortsett fra ytters på greinen. Så på tross av det frodige ytre sto det ikke så bra til med buskvekstene. Etter litt tankevirksomhet kom vi frem til at bærbuskene ble plantet i 1990, og etter den tid har de fått stå i fred. Avgjørelsen ble tatt der og da. Beskjæring måtte til, for her manglet det helt klart både lys og luft. Redskap ble hentet frem, og så skred man til verket med iveren lysende ut av øynene. Bærbuskene skulle få nye og bedre vekstvilkår, den saken var helt klar. Sensommerens ripsbær er noe hele familien ser frem til, og skulle man fortsette å få nyte disse små, røde delikatessene måtte levevilkårene til buskene gjøres noe med. Det viste seg ganske så snart at beskjæringen kom til å by på problemer, selvlagde problemer. Siden vi aldri har beskjært bærbuskene tidligere har de fått boltre seg akkurat slik det passet dem, og nede ved roten så det ut som verdens største knute av treverk. Bruken av redskap ble selvfølgelig vanskeliggjort av dette, og en stund var vi inne på om at de enkleste var å sage ned hele buskaset og heller la alt vokse opp fra grunnen av, men etter en liten rådslagning ble det enighet om at vi skulle ta vare på det vi klarte. Som sagt så gjort. Husfruen holdt greinene, og husbonden var sagfører. To hele kvelder gikk med til å beskjære fire bærbusker, og nå ser det ikke bare ut som om buskene er uttynnet, nei, det ser mer ut som om de er utryddet. Etter tabben med å ikke beskjære buskene jevnlig setter vi nå vår lit til at naturen hjelper disse buskene, som har gledet oss i så mange år med sin smakfulle avling, til å vokse seg store og frodige slik at de litt skamfulle hageeierne atter kan nyte smaken av nyplukket ripsbær. Lærdommen har vi tatt til oss, og at vi lærte på den harde måten denne gang har vi helt klart fortjent. Men en ting er sikkert - fra nå av skal alle hagens bærbusker beskjæres både titt og ofte, for så mange smakfulle opplevelser alle bærbuskene gir oss år etter år fortjener de absolutt litt bedre stell og ivaretaking enn de til nå har fått.

Trapp til Edens hage

Da var et av sommerens store og små prosjekter i vår hage ferdigstilt. Ideen til prosjektet dukket opp da vi var ferdige med å opparbeide det området i hagen som går under navnet Eden. En liten pause i hagearbeidet ble avholdt på en sitteplass bak en levegg, og siden denne leveggen hindret utsyn til Eden, som tross alt lå rett nedenfor, ble vi raskt enige om at slik kunne det ikke være. Det ble vedtatt å lage hull i leveggen, bygge en trapp derfra og ned til nivået nedenfor, for slik både og få utsyn til, og lette adkomsten til Eden. Som sagt så gjort, og nå er ideen satt ut i livet, og til og med ferdigstilt. Det ble en del arbeid med trappa da denne måtte anlegges gjennom et allerede eksisterende blomsterbed, og dette gjorde at hele blomsterbedet ble omarbeidet. Nå som arbeidet er gjort venter vi i spenning på å få se hva resultatet blir når nyplantede blomster forhåpentligvis dukker opp og blomstrer i ren glede til neste år. På høyre side av trappa er plantet astilber, rosestorkenebb og lavendel. Nedover langs trappa er plantet noen gamle liljer fra mine foreldres hage, men noe navn på disse har jeg ikke klart å finne. På venstre side av trappa er det igjen astilber, i tillegg til rosenrot. Nedover langs trappa er det satt ned løk, slik at det forhåpentligvis dukker opp en del blomster av typen hagehyasint "jan bos".
Prosjektet ble avsluttet med en god kopp kaffe på sitteplassen bak leveggen, der man nå kan se ned mot Eden, som omkranser hagens kommende stolthet, kirsebærtreet som ble plantet for noen år siden, og som nå virkelig har begynt å vokse.

Einar - Beskytter av Kittys øy

Kittys øy er et område i utkanten av hagen. Dette området består av store steiner som igjen er fylt over med jord. Denne store jordhaugen er tilnærmet rund i form, og en sti er opparbeidet rundt hele haugen. En liten bekk renner i utkanten av haugen, og over bekken er det laget en bro. Den runde formen og broen gjorde at vi etterhvert begynte å kalle dette området for Øya. Da vi senere oppdaget at den eldste av husets kattedyr ofte oppholdt seg på området, ble det vedtatt et navneskifte og siden katta heter Kitty ble det nye navnet selvfølgelig Kittys øy. Øya er sakte men sikkert blitt utstyrt med ripsbusker, syrin og flere forskjellige planter. Et par sitteplasser er det også gjort plass til.

Stien som går rund øya er blitt til Stubbestien, siden man treffer på stubber i alle varianter rundt omkring langs stien, og det siste tilskuddet på stubbefronten er gubben på bildet til venstre.
Dette er Kittys øys store beskytter med det klingende navnet Einar. Einar har funnet sin plass ved stien og er behørlig omkranset av skiferheller, og utenfor disse igjen er det plantet kirgisløk, og når syrinene har vokst seg litt større vil Einar få tak over hodet også. Så gjenstår det å se om Einar blir fornøyd med sitt tilholdssted fremover, noe vi egentlig tror han blir, men skulle han nå bli misfornøyd og ensom får vi etterhvert forsøke å finne han en ny stubbefrende.

Sommerens gleder og skuffelser

Nå som den første høstdagen har innhentet oss er det kanskje på sin plass med et lite tilbakeblikk på hagesommeren. Noen skuffelser har det vært, men som vanlig oppveies de godt av de mange gledene som alltid er å finne i hagen. Når det kommer til skuffelser i hagen dette året er det to ting som dukker opp med en gang. Det har sikkert vært flere, men disse to er de som har festet seg best iallefall. Den første er løkbedet. Det ble lagt ned ganske mye arbeid i å opparbeide et løkbed i fjor sommer, og vi gledet oss til å se resultatet i år. Og resultat ble det - en liten tulipan, som ikke engang kom i blomst, var alt som dukket opp i bedet. Den største skuffelsen var allikevel peonene, som har gledet oss med sine vakre blomster i mange år. Husfruens absolutte favorittblomst. Men i år - ikke en eneste blomst - ikke engang en knopp viste seg. Hva kan årsaken være ? Vi har kommet frem til at barfrosten, kuldeperioden vi hadde før snøen kom, kan være en av årsakene. Hagen hadde en tung start etter vinteren i år, så barfrosten har nok vært en medvirkende årsak. Når det gjelder løkbedet tror vi at en kombinasjon av barfrosten, og det at en ganske stor hekk av islands selje, eller brækkavier, som den kanskje er bedre kjent som, er plantet slik at den stjeler mye av sollys og varme. Resultatet av denne konklusjonen er at hekken skal flyttes et annet sted i hagen, og erstattes av et gjerde, dette for å slippe mer lys og varme frem til løkbedet. Da er neste års store hageprosjekt allerede på planleggingsstadiet.
Av gleder er det vel først og fremst stjernemeldene som kommer en i hu`. Disse vakre klatreplantene som ble innkjøpt og plantet tidligere i år. Vi var spente på om de kom til å trives i hagen vår, og ikke minst om de levde opp til forventningene våre. Ville de fungere som en levende levegg ? Det ser slik ut - allerede i år har de klatret rundt 150 centimeter og er tett og fin. Vi får se til neste år når de har fått rotet seg skikkelig, men fortsetter de som de har begynt ser dette veldig lovende ut.
Av andre ting å glede seg over må jeg nevne de hvite duppene. En stor, fin rot med hvite dupper så i fjor sommer ut som om den hadde takket for seg og tatt kveld. Fortvilelsen var stor hos min bedre halvdel, da duppene i tillegg til peonene har en stor plass i hennes hjerte. En større bergingsoperasjon ble iverksatt på sensommeren i fjor. Duppene ble spadd opp, ny plass ble funnet, og frisk og næringsrik jord utgjorde duppenes nye tilholdssted. Gleden var stor når vi i år kunne være vitne til at de hvite duppene var oppstått fra de døde, og atter blomstret vakkert i sommerhagen.
Joda, det er både skuffelser og gleder i enhver hage vil jeg tro, men den største gleden av alle gledene for en hageentusiast er å få lov til å oppleve hagen i alle dens nyanser år etter år. Så også hos denne entusiasten, og hagegledene lever fremdeles videre.

Sensommer i hagen

Vi nærmer oss slutten på sommeren for denne gang. Sensommeren her nord har egentlig vært ganske så fin, selv om regnet har besøkt oss både titt og ofte. I dag, på sommerens siste dag, våknet vi til strålende sol og 15 grader. Man skal ikke klage på det, nei. Hagen viser oss at selv om høsten er rett rundt hjørnet har den mye å by på. Ormeslireknene blomstrer på ny, og står og vaier i vinden med sine rosa blomster. Storhjelm og prakthjelm står fortsatt i blomst, for ikke å snakke om astilbene, som uten tvil er vår hages sensommerdronning. En vakker blomst rett og slett. Til og med jordbærplantene er verdt et syn på sensommeren, der det røde og grønne bladverket lyser opp i sine omgivelser. Sensommeren er en fin tid, og en av de tidene på året jeg liker best. Gjenblomstring, strålende farger og klar, ren luft gjør denne tiden til en opplevelse.
Nå ser vi frem mot høsten, som også er en årstid for hagenytelse. Fine høstdager blandt busker, trær og blomster i vakre høstfarger, kan gi alle og enhver store og gode opplevelser. Hagens høstterapi har vi alltid tatt vare på her, og gleder oss til det i år igjen.
Takk for i år sommer, vi møtes igjen til neste år.
Velkommen høst med alt du har å by på - vi gleder oss til mange fine dager i høsthagen.

Kongelig hagebesøk

De siste dagene har værgudene sluppet løs nedbøren her hos oss. Store mengder med regn har gjort bakken ganske så våt, og under slike forhold klarer selv ikke skogens konge å unngå å sette spor etter seg. Det er helt klart at kongen har vært på hagevandring i natt. Sporene taler sitt tydelige språk. Elgen har alltid vært en del av dyrerikets innslag i området her, og et gammelt elgtråkk gikk i utkanten av hagen vår tidligere. Etter at byen innhentet oss, og våre landlige omgivelser etterhvert ikke ble fullt så landlig, men mer preget av flere veier, hus og mennesker, måtte elgen finne seg nye stier å vandre.

Denne nye stien går helt klart i utkanten av hagen vår, noe vi ser både på spor den etterlater seg, og enkelte ganger også når skogens konge velger å vise seg i all sin prakt. Det nye elgtråkket er nok desverre bare midlertidig, da nye områder skal bebygges, og elgen får enda mindre plass å bevege seg på. Enn så lenge får den vandre i fred gjennom hagen, og være et spennende innslag i vårt hageliv. Elgen har forøvrig i alle årene den har vandret i nærheten her, bare en eneste gang forårsaket skade i hagen vår. Ødeleggelsen den gang var heller ikke så stor at det gjorde noe. Skogens konge hadde nemlig forsynt seg nokså grovt av en rogn vi hadde plantet året før. Problemet som oppsto var ikke å erstatte rogna, dem har vi nok av i skogen rundt hagen, så å hente en ny var ganske så fort gjort. Nei, det største problemet var at rogna elgen hadde forsynt seg av var husfruens favoritt tre ! Dette førte igjen til at skogens konge og husets dronning ikke var helt på bølgelengde en kort periode. Å plante en ny rogn var ikke aktuelt, den oppspiste rogna skulle beskjæres slik at det som kunne reddes ble reddet. Husfruen fikk viljen sin, og i dag mange år etter, står rogna på samme sted. Ikke den flotteste rogna i området, men allikevel et tre med historie. Vi gleder oss fremdeles over elgens hagevandring, og vil nok savne den den dagen utbyggingen av området er ferdigstilt, og skogens konge kanskje ikke vandrer forbi her lengre.

Astilbe - Et lyspunkt i mørke sensommerkvelder

Astilbe, eller Arendspir er virkelig et lyspunkt i mørke sensommerkvelder.
Nå som det er begynt å bli mørkt om kveldene også her nord, er ingen plante vakrere enn astilbene i full blomst. Når kveldsmørket kommer snikende står astilbene der og neste lyser i mørket. Det er vel antagelig den skarpe, klare fargen som er årsaken til at de nesten lyser opp der de står. Vakkert er det iallefall når man ser utover hagen etter mørkets frambrudd, og det eneste som klart avtegner seg er de rosa astilbene. Baret synet får oss i godt humør. En ekte humørspreder denne planten. Lett å få til er den også, og det er jo heller ingen bakdel. Bedet med astilber er blitt ganske stort med årene, og alle plantene i bedet kommer fra et par planter som jeg fikk hente i mine foreldres hage for over 20 år siden.
Astilbene er helt klart en sensommerfavoritt, som forhåpentligvis vil fortsette å glede et enkelt hagehjerte i mange år fremover.

Klematis - et nytt innslag i hagen

Etter et besøk på Plantasjen i går, hvor jeg forøvrig ikke fant det jeg egentlig var på jakt etter, kom jeg allikevel hjem med et utvalg av produkter som jeg ikke var på jakt etter. Besøk på hagesentre ender alltid opp med at man finner forskjellige ting som man ikke dro dit for å handle. Det er vel litt av sjarmen med hagesenterbesøk. Alltid noe spennende å finne. Under min vandring på sentret oppdaget jeg at de hadde salg på klematis. Aha - vi hadde jo faktisk pratet om at klematis kunne være aktuell å plante mellom tidligere plantet stjernemelde. Etter en kort prat med meg selv endte jeg opp med to potter klematis som jeg etterhvert stolt viste min hulde viv etter hjemkomsten.
Klematisen var av typen storblomstrende, og gikk under betegnelsen "Piilu" og "Margaret Hunt". I forbindelse med at vi tidligere i år plantet stjernemelde, var det blitt satt opp to espalier i hagen, hvor stjernemeldene skulle få utløp for sine klatreferdigheter. Stjernemeldene har forøvrig allerede vist at klatreferdighetene er utmerket. Etter å ha studert bedene foran espalierene en stund ble vi enige om plasseringen av de nyinnkjøpte klematisene. Spade ble hentet fra hageskuret, huller ble gravd, og nå pryder Margaret Hunt og Piilu hvert sitt bed sammen med stjernemeldene. Vi er litt spente på resultate av klematisplantingen, for en nabo fortalte tidligere at han hadde forsøkt klematis uten å få den til i sin hage. Det hadd vært moro om klematisen fant seg til rette her, slik at det blir litt farge på espalierene etterhvert som klatringen går fremover. Stjernemeldene er vakre absolutt, men både bladverk og blomster er grønne, så litt fargelegging av klematisene tror vi hadde gjort seg bra innimellom alt det grønne. Hva resultatet blir vet vi ikke før om noen år går jeg ut i fra. Kanskje er det for kjølig klima her nord til at Piilu og Margaret vil trives. Vi får vente og se. Håpet er jo selvfølgelig at de vil trives og vokse her nord. Kanskje vil allerede neste sommer gi oss svaret på det.

Kuletistel er humlesnadder

Til humlenes store glede har kuletistlene endelig begynt å blomstre. En rusletur forbi tistlene avslører en summende hektisk aktivitet. Det er humler overalt på kuletistlene. Ingen tvil om at tistler er høyt rangert på humlenes meny. Jeg forsøkte å telle antall humler på tistelbesøk, men måtte gi opp. De har jo ikke ro i seg til å sitte rolig til jeg er ferdig å telle dem, men flakser omkring fra blomst til blomst hele tiden, og gjør opptellingen komplett umulig. Mange er de iallefall. Man blir litt fasinert over å studere disse små skapningenes aktivitet der de farter rundt og samler nektar. Sumingen når de sikter seg inn på en blomst, forsvinningsnummeret når de blir borte inni hjelmen på storhjelmen, og ryggingen ut av hjelmen igjen for så og sikte seg inn på en ny blomst. Om og om igjen. Fasinerende. Humlenes summing er helt klart en av sommerens koseligste lyder, i den grad lyd kan være koselig, men å høre lyden fra humlene når man vandrer forbi et av hagens mange blomsterbed er faktisk ganske så koselig. Lytt etter humlene neste gang du er ute på hagevandring. Fint vær, sommer, vindstille, vakre blomster, humlenes summing......visst er det koselig !

Gressløk på godt og vondt

Jovisst er gressløken nydelig i supper og salater, og som grønt dryss over mang slags mat, og vakker er den når den blomstrer, ingen tvil om det. Men når man aldri har tenkt på å dele gressløktua tidligere, og tua har fått stå i fred i sikkert 10 - 12 år uten annet stell enn at man har høstet av dens grøde med jevne mellomrom blir opplevelsen av gressløken litt anstrengt en liten periode. Nemlig den perioden man bruker på å dele opp og rense gressløktua for ugress slik at gressløken igjen kan forsyne oss med friske skudd og vakre blomster. For et virvar ! Etter å ha gravd opp gressløktua kom aha opplevelsen med en gang. Deling hvert tiende år holder absolutt ikke. Tua var helt kompakt, med et kaos av røtter fra både gressløk og gress uten løk. Det som skulle være fort gjort viste seg å ta sin tid. Men etterhvert fikk man greid opp i kaoset, og det forbigående anstrengte forholdet til gressløken var snart et tilbakelagt stadium. En ny lærdom ble det iallefall - deling av gressløk kommer fra nå av til å skje betraktelig oftere enn det har gjort til nå. Resultatet ble bra til slutt. Av den ene gressløktua er det nå blitt fem tuer, det anstrengte forholdet er borte, den gode løklukta henger igjen i fingrene, og den stolte hageeier har igjen funnet frem smilet.

Camping i hagen

Overnatting og camping i hagen er ikke et nytt fenomen i denne hagen. Så også i år måtte vi frem med teltet slik at den yngre generasjonen kunne få sin campingtur i hagen. Etter noen helhjertede forsøk på å sette opp teltet på egen hånd, måtte det bites i det sure eplet og hjelp ble innhentet fra husfruen, som på en imponerende måte fikk teltet opp og på plass i løpet av kort tid. Liggeunderlag, dyner og puter ble båret ut i hopetall, og etterhvert var teltet innredet etter alle kunstens regler. Plassert mellom rogn, skogskjegg og kuletistler ble det riktig så idyllisk. Solskinn og godvær var med på å gjøre sitt for atter en vellykket overnatting i hagen. Overnattingen ble faktisk så vellykket at to netter på rad ble tilbrakt i telt, og etter den andre natten fikk vi klar beskjed om at teltet bare skulle stå en stund til, så det kan se ut som om at campingsesongen ikke er riktig over enda.

Rips med vaniljesaus

I går ble et av sensommerens store høydepunkt påbegynt. Innhøsting av bær. Nærmere bestemt ripsbær. Av en eller annen grunn er innhøsting av ripsbær noe hele husstanden ser frem til år etter år. Årsaken er nok ganske klar. Ingenting kommer opp mot nyplukket rips med vaniljesaus. Men som vanlig var deltakelsen blandt bærbuskene noe begrenset. I går besto, også som vanlig, innhøstingslaget av ett medlem. Men hva gjør vel egentlig det. Litt av gleden med bærplukking er vel at man vet at det ferdige produktet vil glede flere enn bærplukkeren, og uansett er det trivelig å se hvordan resten av husstanden kaster seg over årets første smak av rips med vaniljesaus. Det gleder en bærplukkers hjerte. Noe av bærene vil etterhvert bli til saft, noe til varm - og kaldrørt syltetøy, og noe vil fryses helt, til vinterlig smak av sensommer. Hos oss er det ingen tvil - smaken av sensommer er nyplukket rips med vaniljesaus !

Snegler på klatretur

På baksiden av huset vårt er det en ganske så bratt bergvegg. Denne bergveggen ser ut til å være et eldorado for hagesneglen. Det går ikke så fort med sneglene når de er ute på klatretur, men opp skal de, om det så tar flere dager. Av og til kan det være 15 - 20 hagesnegler på tur opp bergveggen samtidig. Vet ikke hvorfor denne veggen er så populær blandt hagesneglene. Det er bare glatt fjell uten noe vegetasjon av betydning, så jeg antar at det ikke er for føden sin del at de er ute og klatrer. Bergveggen er ofte fuktig på grunn av vann som siver ned fra toppen, så kanskje det er noe av forklaringen siden sneglene trives i et fuktig miljø. De er uansett et fargerikt innslag der de sakte men sikkert klatrer oppover mot toppen av bergveggen. Der oppe møter de skogen igjen, og kanskje er det den som er målet for klatringen. En ting er ihvertfall sikkert at med den farten de opererer med må de ha verdens beste tid og tålmodighet. Kanskje har man noe å lære av hagesneglene. Litt bedre tid og tålmodighet er sikkert ikke skadelig for oss mennesker heller. Tiden går jo fort nok allikevel, så kanskje man skulle tatt bedre vare på tiden enn det man ofte gjør.

Morgenvandring på Stubbestien

En vandring i hagen en tidlig sommermorgen er alltid en god start  på dagen. En liten stund med stillhet, ro og fred, og med fuglenes sang som bakgrunnsmusikk. Hagen er som skapt for å starte dagen i, samle krefter til en ny dag og bare la tankene flyte en stakket stund. I hagen vår har de fleste plassene fått sitt eget navn, og i dag gikk morgenturen over brua til Kittys øy, og videre langs Stubbestien. Stubestien ligger i skyggen store deler av dagen, og en del store trær langs gjerdet mot skogen danner et ganske tett løvtak
over deler av stien. Her på Kittys øy går natur og hage litt hånd i hånd. Hele øya er omkranset av ripsbusker og syrin, men samtidig får naturen gjøre et kraftig innhogg. Langs Stubbestien finnes flere sitteplasser, blandt annet med det samme man kommer over brua. Her har morgensolen blitt nytt utallige ganger. En enkel leca stein litt borte på stien gjør at man kan sitte helt uforstyrret under løvtaket og fundere på mye og mangt.


Siden stien ligger i skyggen, og skogens store trær danner et ganske tett løvtak blir stemningen langs stien nærmest mystisk, og man oppdager stadig nye ting her. Plutselig en morgen oppdaget jeg at soppen hadde invadert en stubbe. Det er utrolig hvor raskt soppen spretter frem. Den ene dagen er den ikke der - den neste dagen er den der - eller har den vært der hele tiden, bare at man ikke har lagt merke til den før ? Ikke vet jeg - slik er stubbestien. Man legger
stadig merke til nye ting.
En vandring på Stubbestien gir nye opplevelser hver gang, og kanskje er det derfor at denne lille stien i utkanten av hagen er en av mine favorittsteder i hagen. En liten rund øy, som egentlig ikke er en øy, omkranset, ikke av hav og vann, men av en skyggelagt sti som går i sirkel rundt øya. En fredelig plass for tidlige morgenvandringer.

Humler i hagen

Etter å ha lest en artikkel om humlenes tilbakegang, har jeg begynt å følge litt mer med på disse små arbeidshestene der de summer rundt i hagen. Disse små krabatene har alltid vært i nærhten om sommeren, så man har egentlig ikke tenkt så mye på dem, men bare tatt dem for gitt. Etter å ha blitt litt mer opplyst av den før nevnte artikkelen, har forståelsen for viktigheten av humlenes eksistens virkelig slått rot hos denne hageeieren. Dette har igjen ført til at man har begynt å tenke litt på hvilke planter humlene setter pris på. I vår hage er det tre planter som humlene virkelig samler seg rundt. Den ene er den gode gamle skogskjeggen, som vi har en god del av, og der er det et yrende humleliv i absolutt hele blomstringsperioden. Så har vi som bildet viser, storhjelmen, en godbit for humlene det også. Kuletistel som blomstrer på sensommeren og høsten er helt klart en matkilde for de summende små. Men den absolutte favoritten ser ut til å være skogskjegg. Det er alltid livlig når man passerer denne planten i blomstringstiden, og en plante jeg ofte stopper opp ved, både for å beundre planten selv, og ikke minst for å ta en titt på humlelivets gleder. Kanskje blir det enda mer summende humleliv i denne hagen etterhvert, da nevnte artikkel også kunne fortelle at det er mulig å lage humlebol for å hjelpe til på humlenes boligmarked. Vi får se om man kanskje oppretter et lite borettslag. Det burde iallefall være ganske enkelt å hjelpe til med å opprettholde levevilkårene for humlene, så lenge det eneste man faktisk trenger å tenke litt på er å plante noen planter av humlenes favoritter.

Sommerregn

Sommerregnet den siste tiden har satt en liten stopper for hagearbeidet. I følge værmeldingen ser det imidlertid litt lysere ut fremover, så etterhvert blir arbeidet i hagen tatt opp igjen.
Dagens morgentur i hagen avslører at området vi nettopp hadde spadd opp for å anlegge ny kjøkkenhage, da regnet kom, nå ser mer ut som et gjørmehav enn en kjøkkenhage. Det blir nok bra til slutt allikevel tror jeg.
Noen av blomstene har fått en ganske hard medfart av regnet de siste dagene, andre har klart seg bedre. Det som gleder mest er at
stjernemeldene vi anskaffet tidligere i år ser ut til å trives godt og er begynt å klatre oppover espalierene. Etterhvert er planen at stjernemeldene skal danne en naturlig og grønn levegg.
En annen plante som gleder oss er valurten. Mange ser på den nesten som et ugress, men her lar vi den vokse i kontrollerte former så den ikke sprer seg overalt. Blomsten ser ut til å klare all slags vær og vind meget godt, og i tillegg er den virkelig vakker å se til. I vår hage er iallefall valurten en høyt skattet plante. Det finnes flere varianter av valurt, og den varianten vi har i vår hage tror jeg er forvalurt. I tillegg til å være en vakker plante har valurten vært brukt som medisinplante, og det er også tilknyttet en god del overtro til planten. Uansett, valurten er en av hedersgjestene i vår hage.

Seiersløk

Seiersløk

For noen år siden fikk vi noen planter som hadde stått utenfor arbeidsplassen min. Området de sto på skulle benyttes til annet formål og ingen var interresert i plantene som sto der, så derfor havnet de i vår hage. Ingen kunne fortelle hva planten het, og gjentatte søk på internett og oppslag i forskjellige hagebøker ga oss heller ikke noe svar på hva dette var for en plante.
Men i går kveld satt jeg og leste en artikkel om løkhager i sagatiden, og der, seiersløk, mysteriet var oppklart ! Artikkelen ble slukt i full fart, linker ble åpnet, og plutselig satt jeg med store mengder informasjon om denne planten som vi ikke hadde klart å frembringe et navn på, helt til nå, seiersløk.
For å være helt sikker hoppet jeg i treskoene og tok turen ut i hagen for en rask inspeksjon. Planten var prikk lik planten på bildet i artikkelen, en bit av planten ble brukket av, og hva luktet det - løk !
Det var ikke lenger noe tvil, hagen vår var beriket med seiersløk. Det er merkelig hvor lite som skal til for å glede en hageelsker. Bare det å finne ut hva denne planten, som hadde gitt oss så mye hodebry, het, var helt fantastisk. Kanskje vi hageelskere er noen enkle sjeler. Er vi det, så elsker jeg iallefall å være en enkel sjel.

En artikkel i Skog og Landskap forteller følgende:
Seiersløk (Allium victorialis) er en staselig plante 40- 70 cm høy, med to til tre bredt elliptiske blader, med en kort slireaktig, oftest purpurfarget stilk. Blomsterstanden er kuleformet med grønnhvite kronblad og gule støvbærere.
Artikkelen forteller også følgende: "mange som har den i hagen, vet ikke hva den heter, de vet ikke engang at det er en løk".
Den kategorien kjenner jeg til ! Men nå vet jeg ! SEIERSLØK.

Hele artikkelen er spennende og interresant lesing, blandt annet får man hvite at løk vernet mot trolldom, i følge de gamle sagaene.
Hele artikkelen finner du på skogoglandskap.no

Edens hage

Da var arbeidet med å anlegge Edens hage avsluttet. Edens hage er et sted i hagen vår, omkranset av skogskjegg og hvite rips på tre sider. På den fjerde siden har vi opparbeidet et stort, avlangt blomsterbed med store, liggende trestokker i midten og fylt med forskjellige stauder rundt det hele. Her er plantet røde løytnantshjerter, skogsøte, storveronica og kinaballblom. Silkebygg, rød stjerneskjerm og fylt hvit mjødurt har også funnet sin plass her. Som kanting av bedet er det lagt skiferheller rundt hele.
I midten av Eden er det plantet et kirsebærtre. Etterhvert som kirsebærtreet vokser seg større skal det bli plass til stoler og bord under det.
Rammen rundt Eden, skogskjegg og hvit rips ble plantet for noen år siden, og har allerede vokst seg stor og fin. Kirsebærtreet ble også plantet for flere år siden, og det vokser jevnt og trudt.  
Om noen år når alt nyplantet har vokst til full størrelse er håpet at Eden blir en lun og stille plass i hagen, der mange fine sommerkvelder kan nytes i ro og fred.

Stjernemelde

I vinter bestemte vi oss for at når sommeren dukket opp skulle vi lage to nye levegger. Disse skulle beplantes med klatrende planter for å forsøke å få en levende vegg. Dem ene leveggen skal stå i enden av altanen, og den andre som le foran en platting på bakkenivå. Leveggene skulle lages av treverk, det var vi enige i. Men så kom spørsmålet om hvilken type klatreplante som skulle få innvadere leveggene. Det var ikke så enkelt å finne ut av. Bøker og blader ble konsultert, uten nevneverdig resultat. Ingen av plantene vi kom over passet helt til de ønskene vi hadde. Men så tok vi ny teknologi i bruk - internett - og etter litt leting dukket svaret opp - Stjernemelde.
På hjemmesiden til en planteskole fant vi denne plantearven planten, og den ville vi forsøke.
Plantene ble bestilt, og da plantene ankom var det nye hjemmet deres klar til å ta i mot dem. Nå er de kommet i jorden, og så får vi etterhvert se om de levende leveggene blir som vi håper.

Stjernemelde (Hablitzia tamnoides), er en flerårig klatreplante som er hjemmehørende i Kaukasus. Den kan klatre til over 3 meter i løpet av ganske kort tid på forsommeren. De nederste blomstene er hjerteformet og langskaftet. Blomstene sitter i klaser, er små, grønne og stjerneformet. Planten visner helt ned til bakken om høsten.




(Opplysningene om Stjernemelde er hentet fra en artikkel av Stephen Barstow)

Fugleliv i hagen

Hagen vår grenser opp til skogen på sørvestsiden, og i utkanten av skogen har Gråtrosten i alle år vært enerådende i en hel liten landsby med trostereir. I år har imidlertid et skjærepar funnet det for godt å etablere seg midt i trostelandsbyen. Da vi tidlig i vår oppdaget dette var vi litt spente på hvordan gråtrosten ville reagere på de nye landsbyboerne, men det ser ut til at naboskapet fungerer greit. Det er uansett fasinerende å se på når skjæra nærmer seg reiret, og trosten nærmest eskorterer den frem til reiret for at den ikke skal komme for nær innpå trostereirene.
Et annet skjærepar har hjemmet sitt i et grantre på motsatt side av hagen og huset vårt, og det råder ingen tvil om hvor territoriegrensen til skjæreparene går. På en fjellknaus som strekker seg ned i hagen er det helt klart en grenselinje. Hvis et av skjæreparene er så uheldig å nærme seg fjellknausen, er det andre paret der omgående. Grensen blir forsvart med høylytt kjefting fra begge sider. Rene skjæretinget.
Andre daglig besøkende i hagen er granmeis, blåmeis og kjøttmeis. Gråspurven og grønnfinken er innom med jevne mellomrom.
Etter at byen har innhentet oss her, som en gang var på landet, er det blitt mindre fugleliv, og noen arter har blitt mer eller mindre borte. Blandt annet forsvant ærfugl og vipe for mange år siden.
I går hørte vi faktisk gjøken hele dagen, et par sangsvaner fløy over her, det samme gjorde småspove og ravn. Dette er også arter det har gått tilbake med her.
Bærbusker og andre vekster som fuglene liker, samt foring og fuglekasser i hagen blir vårt lille bidrag til å forsøke å opprettholde et visst fugleliv i hagen fremover.
Byen har ikke overtatt helt enda, så fremdeles kan morgenkaffen inntas på altanen sammens med våre små bevingede venner. Håpet er jo at det kan fortsette slik.

Livløs hage

En ettermiddagstur i hagen avslører ikke noe nytt denne mai måneden. Hagen ser fremdeles ganske livløs ut etter en lang vinter. Alt er sent i vår. Foreløpig er det bare ormeslireknen som ser ut til å vokse og trives, ja, også spirer det voldsomt fra noen planter som vi hentet utenfor arbeidsplassen min for et par år siden, slik at de ikke skulle bli ødelagt der. Vet ikke helt hva det er slags planter, da de ikke har vist seg så godt frem tidligere. I fjor høst flyttet i dem til et nytt sted i hagen og det ser ut som de trives bedre der. Vi får vente og se. Så slireknen og disse ukjente plantene er foreløpig de eneste det er litt fart på i hagen så langt. Til og med primulaen nøler med å vise seg frem enda. Det er vel bare å smøre seg med tålmodighet enda en stund. De siste dagene er iallefall lauvet på trærne blitt grønnere og grønnere, og det tyder jo på at det går i riktig retning. Men som det hete - den som venter på noe godt venter ikke forgjeves - så enn så lenge så rusler jeg rundt og venter.

Kom mai du skjønne milde

Kom, mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Mai er kommet til oss. Skjønn er den, men mild er den ikke. På den første mai dagen våknet vi til 

en snødekket hage. Ikke mye snø, men nok til at man skjønner at vinteren ikke har lyst til å slippe

til våren helt og fullt enda. Våren ser ut til å vinne frem, for det gikk bare noen små morgentimer så

var nattens snøfall en saga blott, og vårsolen lyste opp både hus og hage.

Stillheten denne mai morgenen blir bare brutt av småfuglenes toner, og med litt bris i lufta høres havets 

bølgeskvulp behagelig i bakgrunnen. 

Gråtrosten har meldt sin ankomst, og etterhvert får vi vel se hvordan det går nå som et skjærepar har 

funnet det for godt å bygge rede midt i gråtrostland. 

Mai er kommet, tradisjonen tro ble vimpelen heist i morges, bjørkeris skal hentes inn, det samme skal

seljeris, så får seljenes gåsunger etterhvert pynte opp husholdets spisebord.

Men aller først - en kopp kaffe i vårsolen på altanen. Velkommen vår !         

Spennende forsommer

Våren er her med mildvær, regn og snøsmelting. Det ligger fremdeles mye snø på bakken etter senvinterens overflod av snøfall, men det blir mindre og mindre snø for hver dag som går. Forhåpentligvis er det ikke lenge til de første vårblomstene tar mot til seg og dukker opp fra bakken for å se hvordan det står til her nord. Et vårtegn har imidlertid allerede dukket opp - skjæra har bygd rede - men på ny og kanskje feil sted, det gjenstår å se. Et skogholt som grenser inn mot hagen vår har alltid vært gråtrostens domene, med mange reder i de fleste trærne der. I dette skogholtet har nå skjæra bygd seg et lite palass, og jeg lurer på hvordan dette nybygget med sine beboere blir tatt imot når gråtrosten inntar sine små hybler om ikke så altfor lenge. Har en mistanke om at det kan bli et støyende naboskap utover forsommeren. Vi får se - våre små fjærkledde venner er uansett velkommen her hos oss.

Våren...vi venter og venter...men nå er den på tur hit også !!

Våren har spent oss på pinebenken i år. Snøen har lavet ned i siste halvdel av mars og i første halvdel av april, men endelig kom mildværet og med den forhåpentligvis våren. Akkurat nå er det regn, smeltevann og snøslaps hvor enn man snur seg, men det får man leve med en stund. Snøen forsvinner sakte men sikkert, og forhåpentligvis dukker våren opp under den. Vi får vente i spenning,regntøy og vadestøvler. Enn så lenge fortsetter jeg å velge meg april, men i år var det like før at april ble valgt bort. Mildvær og snøsmelting har gitt meg troen på april tilbake. Gamle Bjørnstjerne får nok rett i år også, selv om den satt langt inne i år. Våren er iallefall på tur her nord i år som i alle tidligere år. Den som venter på noe godt, den venter ikke forgjeves.

Våren kommer

JEG VELGER MEG APRIL

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder, -
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter, -
i den blir somren til!

Ja, gamle Bjørnstjerne fikk det sagt ! Etter en påske med snømåking dagen lang setter jeg min lit til Bjørnstjernes avsluttende linje i "Jeg velger meg april". "I den blir somren til".

Selv om april ikke regnes som en sommermåned, er den allikevel den første måneden i sommerhalvåret. Her i nord kommer våren sakte men sikkert krypende, og selv om det de siste dagene har lavet ned med snø, kan vi merke at den er på tur. Noen få varmegrader midt på dagen gjør at snøen sakte smelter på taket, og lyden av sildrende smeltevann i takrennen lover godt. Tanken på gåsunger, vårblomster som forsiktig titter frem, og lukten av vårens tilblivelse melder seg sterkere og sterkere for hver dag som går. Snart er den her, snart er det VÅR !! 

Spor i nysnø

 Noen av hagens nattevandrere har satt sine spor i nysnøen

Fullmåne og kakao - en magisk blanding

Deler av lørdagskvelden ble tilbragt i hagen. Fullmånen lyste godt opp i nysnøen, og når det i tillegg var helt vindstille og en temperatur rett under null grader var det ingen tvil. Noen små forberedelser, på med litt varme klær, og rammen var lagt. I nysnøen mellom ripsbærbuskene ble det inntatt rykende varm kakao og serinakaker. Litt levende lys i tillegg til fullmånens magiske lysskinn, gjorde lørdagskvelden ute i det fri til en minneverdig opplevelse. I en times tid lot vi oss trollbinde av en nærmest magisk stemning, mens kakaoen varmet og enkelte verdensproblemer ble løst.

Is, Bambi, og katt med lys

 Etter det skiftende været i den siste tiden med kulde - og varmegrader om hverandre, har isen nå lagt seg i store deler av hagen. Gresset lyser grønt gjennom isens knallharde blanke overflate, mens bærbuskene står som fastfrosset i isens kalde grep.

 Noen ekstremsport utøver har jeg aldri vært, men i de tidlige morgentimer i dag fikk jeg også prøve meg på ekstremsportens utfordringer, og det i min egen hage. På turen over den isbelagte plenen bort til fuglenes foringsautomat ble ekstremsporten bragt til nye høyder med hovedfokus på å holde seg på beina. Utfallet ble iallefall at foringsautomatene fikk sitt påfyll, og jeg fikk lært meg hvordan Bambi på isen hadde det.

På turen tilbake fra foringsplassen møtte jeg på den yngste av våre firbente familiemedlemmer, som hadde tatt seg en pustepause på altanen. Igjen måtte jeg forsøke å forklare henne at solen er kommet tilbake, og at hun kan slå av lysene, men som dere ser hjelper det ikke. Hun farter fremdeles rundt med lysene på.

Vinterkledd hage

Også på vinterstid vet hagen å vise frem mange av sine vakre sider. I løpet av natten har det såvidt falt litt snø, noe som mange av hagens planter og trær vet å utnytte til fulle. De nysnøkledde vekstene gjør at man opplever hagen på en ny og spennende måte. De vante sommerfargene glimrer med sitt fravær, og hagen oppleves nærmest i sort og hvit. Vinterkledd syrin, kuletistel og buskmure viser at vinterhagen også kan gi fine hageopplevelser.

Småfuglene er fremdeles med på å gjøre hagen til et trivelig sted på denne årstiden, der de haster frem og tilbake mellom matfatet og ripsbærbuskenes trygge skjulested. Matfatet domineres av kjøttmeis og blåmeis, med enkelte innslag av andre arter. En liten flokk med sidensvans var med på å gjøre denne søndagsmorgenen enda litt triveligere.

Litt variasjon i fortyper og formåter kan kanskje trekke flere og andre arter til foringsplassene. Får prøve meg litt frem og se om det gir resultater. Enn så lenge nyter jeg de små opplevelsene i hagen slik den er, sommer som vinter.

Mørketiden er over

Joda, tittelen på innlegget er nok litt misvisende. Egentlig har vi ikke mørketid her jeg sitter, men vi har noen vakre fjell i sør som ikke slipper solen forbi i en periode på rundt fem uker, så derfor liker vi å skryte på oss at vi har litt mørketid om vinteren vi også. Egentlig har vi en daglengde på rundt femti minutter her midt på vinteren, så helt mørkt er det ikke. I dag kunne vi iallefall se en flott solglans over fjellene, og det indikerer at vår påskrytte mørketid raskt går mot slutten, slik at solen igjen kan kaste litt lys over tilværelsen etterhvert. En god følelse er det uansett å oppleve solens "tilbakekomst", mørketid eller ikke. Våren er kommet enda et skritt nærmere, og hageamatøren er kommet enda et skritt nærmere starten på årets hagesesong.

Er tiden blitt viktigere enn livet ?

Her om dagen hørte jeg sagt at "her er tiden blitt viktigere enn livet", Dette minnet meg om en annen uttalelse jeg hørte for mange år siden, nemlig "se bare på hagene til folk. De med nyklipte plener og velstelte hager er folk som ikke tar seg tid til å leve og oppleve". Hvor feil kan man ikke ta! Selvfølgelig er jeg klar over at den siste uttalelsen kommer an på hvordan man definerer det å leve og oppleve, og at folk flest definerer ting på sin egen måte og ut i fra sine egne interresser. Men som den heldige eier av en hage, kanskje ikke hele tiden så velstelt, men ofte med nyklippet plen, har også jeg min egen definisjon av det å leve og oppleve. Blandt annet lever og opplever jeg i hagen. Der opplever jeg blandt annet at livet er viktigere enn tiden. Så lenge man klarer å balansere livet og tiden er mulighetene for å oppleve alltid til stede. Jeg velger ofte å oppleve i hagen. En tidlig frokost i hagen når natten går over til dag gir en god start på enhver dag. Middag i det fri etter en dag på jobb gir overskudd til resten av dagen. Et glass vin i hagen en fin og still sommerkveld gir en fantastisk slutt på dagen. Hagen med sin fred og ro, sine lukter og lyder gir plass til ettertanke, påfyll av energi, opplevelsen av helhet. Hagen er ikke hele livet, men en stor del av det, siden det ofte er her jeg "henter meg inn" etter andre utfordringer som livet gir oss i hverdagen. Jeg tror ikke jeg ville byttet ut muligheten til å pusle i hagen, slappe av i hagen, leve og oppleve i hagen med noe annet. Så for meg viser en velstelt hage og en nyklippet plen at her bor det mennesker som både tar seg tid til å leve og oppleve, og som fremdeles mener livet er viktigere enn tiden.

Ventetid

Selv om nyttårsfeiringen stort sett foregikk innendørs, ble en av hagens lune sitteplasser pyntet opp med lyset fra et par fakkelbokser. Enkelt men samtidig koselig og stemningsfult. Desember, med julen og sine tradisjoner har vært en fin tid, men nå som både jule - og nyttårsfeiring snart er over, kryper påsken allerede litt nærmere, og med den også våren. Våren med temperaturer som kryper oppover, snø som sakte tiner bort, og som sakte men sikkert blottlegger hagen bit for bit helt til sommeren plutselig har tatt over med et vell av farger. Som hageelsker er denne tiden nesten som en ny advent. Ventetiden blir kortere og kortere. Godt Nytt År !