Sensommer i hagen

Vi nærmer oss slutten på sommeren for denne gang. Sensommeren her nord har egentlig vært ganske så fin, selv om regnet har besøkt oss både titt og ofte. I dag, på sommerens siste dag, våknet vi til strålende sol og 15 grader. Man skal ikke klage på det, nei. Hagen viser oss at selv om høsten er rett rundt hjørnet har den mye å by på. Ormeslireknene blomstrer på ny, og står og vaier i vinden med sine rosa blomster. Storhjelm og prakthjelm står fortsatt i blomst, for ikke å snakke om astilbene, som uten tvil er vår hages sensommerdronning. En vakker blomst rett og slett. Til og med jordbærplantene er verdt et syn på sensommeren, der det røde og grønne bladverket lyser opp i sine omgivelser. Sensommeren er en fin tid, og en av de tidene på året jeg liker best. Gjenblomstring, strålende farger og klar, ren luft gjør denne tiden til en opplevelse.
Nå ser vi frem mot høsten, som også er en årstid for hagenytelse. Fine høstdager blandt busker, trær og blomster i vakre høstfarger, kan gi alle og enhver store og gode opplevelser. Hagens høstterapi har vi alltid tatt vare på her, og gleder oss til det i år igjen.
Takk for i år sommer, vi møtes igjen til neste år.
Velkommen høst med alt du har å by på - vi gleder oss til mange fine dager i høsthagen.

Kongelig hagebesøk

De siste dagene har værgudene sluppet løs nedbøren her hos oss. Store mengder med regn har gjort bakken ganske så våt, og under slike forhold klarer selv ikke skogens konge å unngå å sette spor etter seg. Det er helt klart at kongen har vært på hagevandring i natt. Sporene taler sitt tydelige språk. Elgen har alltid vært en del av dyrerikets innslag i området her, og et gammelt elgtråkk gikk i utkanten av hagen vår tidligere. Etter at byen innhentet oss, og våre landlige omgivelser etterhvert ikke ble fullt så landlig, men mer preget av flere veier, hus og mennesker, måtte elgen finne seg nye stier å vandre.

Denne nye stien går helt klart i utkanten av hagen vår, noe vi ser både på spor den etterlater seg, og enkelte ganger også når skogens konge velger å vise seg i all sin prakt. Det nye elgtråkket er nok desverre bare midlertidig, da nye områder skal bebygges, og elgen får enda mindre plass å bevege seg på. Enn så lenge får den vandre i fred gjennom hagen, og være et spennende innslag i vårt hageliv. Elgen har forøvrig i alle årene den har vandret i nærheten her, bare en eneste gang forårsaket skade i hagen vår. Ødeleggelsen den gang var heller ikke så stor at det gjorde noe. Skogens konge hadde nemlig forsynt seg nokså grovt av en rogn vi hadde plantet året før. Problemet som oppsto var ikke å erstatte rogna, dem har vi nok av i skogen rundt hagen, så å hente en ny var ganske så fort gjort. Nei, det største problemet var at rogna elgen hadde forsynt seg av var husfruens favoritt tre ! Dette førte igjen til at skogens konge og husets dronning ikke var helt på bølgelengde en kort periode. Å plante en ny rogn var ikke aktuelt, den oppspiste rogna skulle beskjæres slik at det som kunne reddes ble reddet. Husfruen fikk viljen sin, og i dag mange år etter, står rogna på samme sted. Ikke den flotteste rogna i området, men allikevel et tre med historie. Vi gleder oss fremdeles over elgens hagevandring, og vil nok savne den den dagen utbyggingen av området er ferdigstilt, og skogens konge kanskje ikke vandrer forbi her lengre.

Astilbe - Et lyspunkt i mørke sensommerkvelder

Astilbe, eller Arendspir er virkelig et lyspunkt i mørke sensommerkvelder.
Nå som det er begynt å bli mørkt om kveldene også her nord, er ingen plante vakrere enn astilbene i full blomst. Når kveldsmørket kommer snikende står astilbene der og neste lyser i mørket. Det er vel antagelig den skarpe, klare fargen som er årsaken til at de nesten lyser opp der de står. Vakkert er det iallefall når man ser utover hagen etter mørkets frambrudd, og det eneste som klart avtegner seg er de rosa astilbene. Baret synet får oss i godt humør. En ekte humørspreder denne planten. Lett å få til er den også, og det er jo heller ingen bakdel. Bedet med astilber er blitt ganske stort med årene, og alle plantene i bedet kommer fra et par planter som jeg fikk hente i mine foreldres hage for over 20 år siden.
Astilbene er helt klart en sensommerfavoritt, som forhåpentligvis vil fortsette å glede et enkelt hagehjerte i mange år fremover.

Klematis - et nytt innslag i hagen

Etter et besøk på Plantasjen i går, hvor jeg forøvrig ikke fant det jeg egentlig var på jakt etter, kom jeg allikevel hjem med et utvalg av produkter som jeg ikke var på jakt etter. Besøk på hagesentre ender alltid opp med at man finner forskjellige ting som man ikke dro dit for å handle. Det er vel litt av sjarmen med hagesenterbesøk. Alltid noe spennende å finne. Under min vandring på sentret oppdaget jeg at de hadde salg på klematis. Aha - vi hadde jo faktisk pratet om at klematis kunne være aktuell å plante mellom tidligere plantet stjernemelde. Etter en kort prat med meg selv endte jeg opp med to potter klematis som jeg etterhvert stolt viste min hulde viv etter hjemkomsten.
Klematisen var av typen storblomstrende, og gikk under betegnelsen "Piilu" og "Margaret Hunt". I forbindelse med at vi tidligere i år plantet stjernemelde, var det blitt satt opp to espalier i hagen, hvor stjernemeldene skulle få utløp for sine klatreferdigheter. Stjernemeldene har forøvrig allerede vist at klatreferdighetene er utmerket. Etter å ha studert bedene foran espalierene en stund ble vi enige om plasseringen av de nyinnkjøpte klematisene. Spade ble hentet fra hageskuret, huller ble gravd, og nå pryder Margaret Hunt og Piilu hvert sitt bed sammen med stjernemeldene. Vi er litt spente på resultate av klematisplantingen, for en nabo fortalte tidligere at han hadde forsøkt klematis uten å få den til i sin hage. Det hadd vært moro om klematisen fant seg til rette her, slik at det blir litt farge på espalierene etterhvert som klatringen går fremover. Stjernemeldene er vakre absolutt, men både bladverk og blomster er grønne, så litt fargelegging av klematisene tror vi hadde gjort seg bra innimellom alt det grønne. Hva resultatet blir vet vi ikke før om noen år går jeg ut i fra. Kanskje er det for kjølig klima her nord til at Piilu og Margaret vil trives. Vi får vente og se. Håpet er jo selvfølgelig at de vil trives og vokse her nord. Kanskje vil allerede neste sommer gi oss svaret på det.

Kuletistel er humlesnadder

Til humlenes store glede har kuletistlene endelig begynt å blomstre. En rusletur forbi tistlene avslører en summende hektisk aktivitet. Det er humler overalt på kuletistlene. Ingen tvil om at tistler er høyt rangert på humlenes meny. Jeg forsøkte å telle antall humler på tistelbesøk, men måtte gi opp. De har jo ikke ro i seg til å sitte rolig til jeg er ferdig å telle dem, men flakser omkring fra blomst til blomst hele tiden, og gjør opptellingen komplett umulig. Mange er de iallefall. Man blir litt fasinert over å studere disse små skapningenes aktivitet der de farter rundt og samler nektar. Sumingen når de sikter seg inn på en blomst, forsvinningsnummeret når de blir borte inni hjelmen på storhjelmen, og ryggingen ut av hjelmen igjen for så og sikte seg inn på en ny blomst. Om og om igjen. Fasinerende. Humlenes summing er helt klart en av sommerens koseligste lyder, i den grad lyd kan være koselig, men å høre lyden fra humlene når man vandrer forbi et av hagens mange blomsterbed er faktisk ganske så koselig. Lytt etter humlene neste gang du er ute på hagevandring. Fint vær, sommer, vindstille, vakre blomster, humlenes summing......visst er det koselig !

Gressløk på godt og vondt

Jovisst er gressløken nydelig i supper og salater, og som grønt dryss over mang slags mat, og vakker er den når den blomstrer, ingen tvil om det. Men når man aldri har tenkt på å dele gressløktua tidligere, og tua har fått stå i fred i sikkert 10 - 12 år uten annet stell enn at man har høstet av dens grøde med jevne mellomrom blir opplevelsen av gressløken litt anstrengt en liten periode. Nemlig den perioden man bruker på å dele opp og rense gressløktua for ugress slik at gressløken igjen kan forsyne oss med friske skudd og vakre blomster. For et virvar ! Etter å ha gravd opp gressløktua kom aha opplevelsen med en gang. Deling hvert tiende år holder absolutt ikke. Tua var helt kompakt, med et kaos av røtter fra både gressløk og gress uten løk. Det som skulle være fort gjort viste seg å ta sin tid. Men etterhvert fikk man greid opp i kaoset, og det forbigående anstrengte forholdet til gressløken var snart et tilbakelagt stadium. En ny lærdom ble det iallefall - deling av gressløk kommer fra nå av til å skje betraktelig oftere enn det har gjort til nå. Resultatet ble bra til slutt. Av den ene gressløktua er det nå blitt fem tuer, det anstrengte forholdet er borte, den gode løklukta henger igjen i fingrene, og den stolte hageeier har igjen funnet frem smilet.

Camping i hagen

Overnatting og camping i hagen er ikke et nytt fenomen i denne hagen. Så også i år måtte vi frem med teltet slik at den yngre generasjonen kunne få sin campingtur i hagen. Etter noen helhjertede forsøk på å sette opp teltet på egen hånd, måtte det bites i det sure eplet og hjelp ble innhentet fra husfruen, som på en imponerende måte fikk teltet opp og på plass i løpet av kort tid. Liggeunderlag, dyner og puter ble båret ut i hopetall, og etterhvert var teltet innredet etter alle kunstens regler. Plassert mellom rogn, skogskjegg og kuletistler ble det riktig så idyllisk. Solskinn og godvær var med på å gjøre sitt for atter en vellykket overnatting i hagen. Overnattingen ble faktisk så vellykket at to netter på rad ble tilbrakt i telt, og etter den andre natten fikk vi klar beskjed om at teltet bare skulle stå en stund til, så det kan se ut som om at campingsesongen ikke er riktig over enda.

Rips med vaniljesaus

I går ble et av sensommerens store høydepunkt påbegynt. Innhøsting av bær. Nærmere bestemt ripsbær. Av en eller annen grunn er innhøsting av ripsbær noe hele husstanden ser frem til år etter år. Årsaken er nok ganske klar. Ingenting kommer opp mot nyplukket rips med vaniljesaus. Men som vanlig var deltakelsen blandt bærbuskene noe begrenset. I går besto, også som vanlig, innhøstingslaget av ett medlem. Men hva gjør vel egentlig det. Litt av gleden med bærplukking er vel at man vet at det ferdige produktet vil glede flere enn bærplukkeren, og uansett er det trivelig å se hvordan resten av husstanden kaster seg over årets første smak av rips med vaniljesaus. Det gleder en bærplukkers hjerte. Noe av bærene vil etterhvert bli til saft, noe til varm - og kaldrørt syltetøy, og noe vil fryses helt, til vinterlig smak av sensommer. Hos oss er det ingen tvil - smaken av sensommer er nyplukket rips med vaniljesaus !

Snegler på klatretur

På baksiden av huset vårt er det en ganske så bratt bergvegg. Denne bergveggen ser ut til å være et eldorado for hagesneglen. Det går ikke så fort med sneglene når de er ute på klatretur, men opp skal de, om det så tar flere dager. Av og til kan det være 15 - 20 hagesnegler på tur opp bergveggen samtidig. Vet ikke hvorfor denne veggen er så populær blandt hagesneglene. Det er bare glatt fjell uten noe vegetasjon av betydning, så jeg antar at det ikke er for føden sin del at de er ute og klatrer. Bergveggen er ofte fuktig på grunn av vann som siver ned fra toppen, så kanskje det er noe av forklaringen siden sneglene trives i et fuktig miljø. De er uansett et fargerikt innslag der de sakte men sikkert klatrer oppover mot toppen av bergveggen. Der oppe møter de skogen igjen, og kanskje er det den som er målet for klatringen. En ting er ihvertfall sikkert at med den farten de opererer med må de ha verdens beste tid og tålmodighet. Kanskje har man noe å lære av hagesneglene. Litt bedre tid og tålmodighet er sikkert ikke skadelig for oss mennesker heller. Tiden går jo fort nok allikevel, så kanskje man skulle tatt bedre vare på tiden enn det man ofte gjør.

Morgenvandring på Stubbestien

En vandring i hagen en tidlig sommermorgen er alltid en god start  på dagen. En liten stund med stillhet, ro og fred, og med fuglenes sang som bakgrunnsmusikk. Hagen er som skapt for å starte dagen i, samle krefter til en ny dag og bare la tankene flyte en stakket stund. I hagen vår har de fleste plassene fått sitt eget navn, og i dag gikk morgenturen over brua til Kittys øy, og videre langs Stubbestien. Stubestien ligger i skyggen store deler av dagen, og en del store trær langs gjerdet mot skogen danner et ganske tett løvtak
over deler av stien. Her på Kittys øy går natur og hage litt hånd i hånd. Hele øya er omkranset av ripsbusker og syrin, men samtidig får naturen gjøre et kraftig innhogg. Langs Stubbestien finnes flere sitteplasser, blandt annet med det samme man kommer over brua. Her har morgensolen blitt nytt utallige ganger. En enkel leca stein litt borte på stien gjør at man kan sitte helt uforstyrret under løvtaket og fundere på mye og mangt.


Siden stien ligger i skyggen, og skogens store trær danner et ganske tett løvtak blir stemningen langs stien nærmest mystisk, og man oppdager stadig nye ting her. Plutselig en morgen oppdaget jeg at soppen hadde invadert en stubbe. Det er utrolig hvor raskt soppen spretter frem. Den ene dagen er den ikke der - den neste dagen er den der - eller har den vært der hele tiden, bare at man ikke har lagt merke til den før ? Ikke vet jeg - slik er stubbestien. Man legger
stadig merke til nye ting.
En vandring på Stubbestien gir nye opplevelser hver gang, og kanskje er det derfor at denne lille stien i utkanten av hagen er en av mine favorittsteder i hagen. En liten rund øy, som egentlig ikke er en øy, omkranset, ikke av hav og vann, men av en skyggelagt sti som går i sirkel rundt øya. En fredelig plass for tidlige morgenvandringer.

Humler i hagen

Etter å ha lest en artikkel om humlenes tilbakegang, har jeg begynt å følge litt mer med på disse små arbeidshestene der de summer rundt i hagen. Disse små krabatene har alltid vært i nærhten om sommeren, så man har egentlig ikke tenkt så mye på dem, men bare tatt dem for gitt. Etter å ha blitt litt mer opplyst av den før nevnte artikkelen, har forståelsen for viktigheten av humlenes eksistens virkelig slått rot hos denne hageeieren. Dette har igjen ført til at man har begynt å tenke litt på hvilke planter humlene setter pris på. I vår hage er det tre planter som humlene virkelig samler seg rundt. Den ene er den gode gamle skogskjeggen, som vi har en god del av, og der er det et yrende humleliv i absolutt hele blomstringsperioden. Så har vi som bildet viser, storhjelmen, en godbit for humlene det også. Kuletistel som blomstrer på sensommeren og høsten er helt klart en matkilde for de summende små. Men den absolutte favoritten ser ut til å være skogskjegg. Det er alltid livlig når man passerer denne planten i blomstringstiden, og en plante jeg ofte stopper opp ved, både for å beundre planten selv, og ikke minst for å ta en titt på humlelivets gleder. Kanskje blir det enda mer summende humleliv i denne hagen etterhvert, da nevnte artikkel også kunne fortelle at det er mulig å lage humlebol for å hjelpe til på humlenes boligmarked. Vi får se om man kanskje oppretter et lite borettslag. Det burde iallefall være ganske enkelt å hjelpe til med å opprettholde levevilkårene for humlene, så lenge det eneste man faktisk trenger å tenke litt på er å plante noen planter av humlenes favoritter.