Jovisst er gressløken nydelig i supper og salater, og som grønt dryss over mang slags mat, og vakker er den når den blomstrer, ingen tvil om det. Men når man aldri har tenkt på å dele gressløktua tidligere, og tua har fått stå i fred i sikkert 10 - 12 år uten annet stell enn at man har høstet av dens grøde med jevne mellomrom blir opplevelsen av gressløken litt anstrengt en liten periode. Nemlig den perioden man bruker på å dele opp og rense gressløktua for ugress slik at gressløken igjen kan forsyne oss med friske skudd og vakre blomster. For et virvar ! Etter å ha gravd opp gressløktua kom aha opplevelsen med en gang. Deling hvert tiende år holder absolutt ikke. Tua var helt kompakt, med et kaos av røtter fra både gressløk og gress uten løk. Det som skulle være fort gjort viste seg å ta sin tid. Men etterhvert fikk man greid opp i kaoset, og det forbigående anstrengte forholdet til gressløken var snart et tilbakelagt stadium. En ny lærdom ble det iallefall - deling av gressløk kommer fra nå av til å skje betraktelig oftere enn det har gjort til nå. Resultatet ble bra til slutt. Av den ene gressløktua er det nå blitt fem tuer, det anstrengte forholdet er borte, den gode løklukta henger igjen i fingrene, og den stolte hageeier har igjen funnet frem smilet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar