Juledagsmorgen

Da var julaften behørlig ivaretatt, og juledagen har inntatt landet. Passelig kald og med klarvær tyder jo dette på at neste år kan bli et fint år for hagesysler. Et gammelt værtegn her i Salten sier nemlig at Juledagen klår gir et godt år. Så gjenstår det å se om værtegnet slår til. En tidlig vandring gjennom hagen denne juledagsmorgen viser at snøen fremdeles glimrer med sitt fravær, at hagen ser bedre ut etter noen tidligere runder med litt forsiktig vinterrydding, at småfuglene har spist opp maten sin, og at nissen har vært på uthustrammen og forsynt seg av grøtfatet som ble satt ut lille julaftens kveld, og som jeg har glemt av helt til nå.
Etter en titt i uthuset, som avslørte at det begynte å minke på beholdningen av solsikkefrø til fuglemat, gikk en takknemlig tanke til den eldste av husstandens to pusekatter, som hadde vært så omtenksom at den hadde gitt matfar 5 kg solsikkefrø i julegave. Småfuglenes middag er berget i dag også, og oppvasken etter nissens grøtmåltid må jeg vel også ta, men den oppvasken tar jeg med glede så lenge nissen besøker oss år etter år. Riktignok har han sluttet å banke på døra julaften de siste årene, men på sin julaftens ferd tar han seg alltid tid til å stoppe og spise grøten som blir satt frem til ham. En koselig tradisjon som både ungdom og voksne i huset passer på å overholde hvert år.
Litt barnetro og tradisjon skal man ta med seg utover i livet, man skal ikke vokse fra alt.

Sopp - Innbygger i eget rike

Hvert år på sensommeren og utover høsten dukker disse sjarmerende rakkerne opp på enkelte steder i hagen. Noen spesiell interesse for sopp har jeg aldri hatt, men har alltid latt meg sjarmere av soppene når de år etter år kommer tilsyne i hagens litt mer bortgjemte områder. Med sine mange forskjellige farger og former er soppen absolutt et severdig innslag i blandt hagens andre vekster. Så lenge de oppfører seg ordentlig, og ikke dukker opp som sykdom på andre vekster vel å merke. Her om dagen fant jeg ut at jeg skulle lese meg litt opp på området sopp, og fant plutselig ut at kunskapen om sopp var enda mindre enn jeg hadde trodd. Jeg har alltid sett på sopp som en plante, men allerede der kom min uvitenhet på området til syne. Sopp har nemlig ikke klorofyll, og kan derfor ikke regnes til planteriket. Sopper er faktisk innbyggere i eget rike - Soppriket. Så etter en liten leseøkt om soppenes verden, har forhåpentligvis mine begrensede kunnskaper om sopp nå økt fra begrenset til begrenset +. Til neste høst, når Sopprikets innbyggere igjen tar turen innom hagen, får jeg hilse dem velkommen som innbyggere fra eget rike.

Merkelig stein fra dypet i hagen

For noen år siden, da vi holdt på å anlegge et nytt staudebed i hagen, dukket denne steinen opp litt nede i jorda. Etter mange år med hagearbeid, som jo blandt annet innebærer en del graving i jord, har man sett mange merkelige steiner dukke opp fra dypet av moder jord, men denne skilte seg så merkbart ut fra alt jeg tidligere hadde spadd opp at den etterhvert fikk lov til å komme inn i varmen. Så fra å ha ligget mange år nedgravd og gjemt i jorda befinner den seg nå innendørs, staselig plassert på egen hylle til pynt. Nå skal jeg ikke påstå at jeg innehar den store kunnskapen om stein, fjell og erosjon, men hvis det er erosjon som har utformet denne biten av en stein har jeg iallefall fått et nytt syn på erosjon. Herr Erosjon viser seg jo å være litt av en steinkunstner. Vi slo ihvertfall to fluer i en smekk da vi anla staudebedet der steinkunsten dukket opp. Erosjonert kunst på hedersplass inne, og ute et nytt staudebed som gleder oss med sine farger og dufter om sommeren.

Hagearbeid i kuldegrader

I de tidlige formiddags timer i dag tok kriblingen overhånd. Første desember og absolutt ingen snø her i området. Det er ikke helt uvanlig, men heller ikke helt vanlig. Det er jo tross alt vinter i landet, og her i de nordlige områder forventer man jo at snøen skal dekke bakken på denne tiden. Men som sagt, akkurat nå glimrer den med sitt fravær. I alle fall, kriblingen tok rett og slett overhånd, og etter å ha hyret på seg passelig mengde varm bekledning, gikk turen ut i hagen. Vanligvis pynter en del visne stauder opp i et snødekt vinterlandskap og bruker derfor å få stå i fred gjennom vinteren, men nå som snøen har valgt å la vente på seg er det ikke mye til pynt med alt det visne rundt i hagen. Etter å ha kommet seg ut, blitt møtt av seks kuldegrader og en vindstyrke som økte kuldegradene til en smule ubehag, gikk ikke kriblingen over til direkte lyst, men mer til pågangsmot. Hadde man først kommet seg så langt skulle en økt i hagen gjennomføres. Frem med trillebår og hagesaks, og etter en stund gikk pågangsmotet sakte men sikkert over i den mer kjente lysten til å arbeide i hagen. En times tid senere kunne man fornøyd se seg rundt og ta et overblikk over vel utført arbeid. Ikke den store forandringen kanskje, men mye visnet hageavfall var i allefall kommet ut av syne, og alt i alt så det mye bedre ut. Friskt og oppkvikkende, ingen tvil om det. Fortsetter vinteren slik blir det helt sikkert et par turer til ut i hagen. Man får kanskje ikke gjort så mye i slike temperaturer, men noe er faktisk mulig å gjennomføre. Følelsen av det gode hageliv kan man iallefall oppleve både i varme og kulde.