Juledagsmorgen

Da var julaften behørlig ivaretatt, og juledagen har inntatt landet. Passelig kald og med klarvær tyder jo dette på at neste år kan bli et fint år for hagesysler. Et gammelt værtegn her i Salten sier nemlig at Juledagen klår gir et godt år. Så gjenstår det å se om værtegnet slår til. En tidlig vandring gjennom hagen denne juledagsmorgen viser at snøen fremdeles glimrer med sitt fravær, at hagen ser bedre ut etter noen tidligere runder med litt forsiktig vinterrydding, at småfuglene har spist opp maten sin, og at nissen har vært på uthustrammen og forsynt seg av grøtfatet som ble satt ut lille julaftens kveld, og som jeg har glemt av helt til nå.
Etter en titt i uthuset, som avslørte at det begynte å minke på beholdningen av solsikkefrø til fuglemat, gikk en takknemlig tanke til den eldste av husstandens to pusekatter, som hadde vært så omtenksom at den hadde gitt matfar 5 kg solsikkefrø i julegave. Småfuglenes middag er berget i dag også, og oppvasken etter nissens grøtmåltid må jeg vel også ta, men den oppvasken tar jeg med glede så lenge nissen besøker oss år etter år. Riktignok har han sluttet å banke på døra julaften de siste årene, men på sin julaftens ferd tar han seg alltid tid til å stoppe og spise grøten som blir satt frem til ham. En koselig tradisjon som både ungdom og voksne i huset passer på å overholde hvert år.
Litt barnetro og tradisjon skal man ta med seg utover i livet, man skal ikke vokse fra alt.

Sopp - Innbygger i eget rike

Hvert år på sensommeren og utover høsten dukker disse sjarmerende rakkerne opp på enkelte steder i hagen. Noen spesiell interesse for sopp har jeg aldri hatt, men har alltid latt meg sjarmere av soppene når de år etter år kommer tilsyne i hagens litt mer bortgjemte områder. Med sine mange forskjellige farger og former er soppen absolutt et severdig innslag i blandt hagens andre vekster. Så lenge de oppfører seg ordentlig, og ikke dukker opp som sykdom på andre vekster vel å merke. Her om dagen fant jeg ut at jeg skulle lese meg litt opp på området sopp, og fant plutselig ut at kunskapen om sopp var enda mindre enn jeg hadde trodd. Jeg har alltid sett på sopp som en plante, men allerede der kom min uvitenhet på området til syne. Sopp har nemlig ikke klorofyll, og kan derfor ikke regnes til planteriket. Sopper er faktisk innbyggere i eget rike - Soppriket. Så etter en liten leseøkt om soppenes verden, har forhåpentligvis mine begrensede kunnskaper om sopp nå økt fra begrenset til begrenset +. Til neste høst, når Sopprikets innbyggere igjen tar turen innom hagen, får jeg hilse dem velkommen som innbyggere fra eget rike.

Merkelig stein fra dypet i hagen

For noen år siden, da vi holdt på å anlegge et nytt staudebed i hagen, dukket denne steinen opp litt nede i jorda. Etter mange år med hagearbeid, som jo blandt annet innebærer en del graving i jord, har man sett mange merkelige steiner dukke opp fra dypet av moder jord, men denne skilte seg så merkbart ut fra alt jeg tidligere hadde spadd opp at den etterhvert fikk lov til å komme inn i varmen. Så fra å ha ligget mange år nedgravd og gjemt i jorda befinner den seg nå innendørs, staselig plassert på egen hylle til pynt. Nå skal jeg ikke påstå at jeg innehar den store kunnskapen om stein, fjell og erosjon, men hvis det er erosjon som har utformet denne biten av en stein har jeg iallefall fått et nytt syn på erosjon. Herr Erosjon viser seg jo å være litt av en steinkunstner. Vi slo ihvertfall to fluer i en smekk da vi anla staudebedet der steinkunsten dukket opp. Erosjonert kunst på hedersplass inne, og ute et nytt staudebed som gleder oss med sine farger og dufter om sommeren.

Hagearbeid i kuldegrader

I de tidlige formiddags timer i dag tok kriblingen overhånd. Første desember og absolutt ingen snø her i området. Det er ikke helt uvanlig, men heller ikke helt vanlig. Det er jo tross alt vinter i landet, og her i de nordlige områder forventer man jo at snøen skal dekke bakken på denne tiden. Men som sagt, akkurat nå glimrer den med sitt fravær. I alle fall, kriblingen tok rett og slett overhånd, og etter å ha hyret på seg passelig mengde varm bekledning, gikk turen ut i hagen. Vanligvis pynter en del visne stauder opp i et snødekt vinterlandskap og bruker derfor å få stå i fred gjennom vinteren, men nå som snøen har valgt å la vente på seg er det ikke mye til pynt med alt det visne rundt i hagen. Etter å ha kommet seg ut, blitt møtt av seks kuldegrader og en vindstyrke som økte kuldegradene til en smule ubehag, gikk ikke kriblingen over til direkte lyst, men mer til pågangsmot. Hadde man først kommet seg så langt skulle en økt i hagen gjennomføres. Frem med trillebår og hagesaks, og etter en stund gikk pågangsmotet sakte men sikkert over i den mer kjente lysten til å arbeide i hagen. En times tid senere kunne man fornøyd se seg rundt og ta et overblikk over vel utført arbeid. Ikke den store forandringen kanskje, men mye visnet hageavfall var i allefall kommet ut av syne, og alt i alt så det mye bedre ut. Friskt og oppkvikkende, ingen tvil om det. Fortsetter vinteren slik blir det helt sikkert et par turer til ut i hagen. Man får kanskje ikke gjort så mye i slike temperaturer, men noe er faktisk mulig å gjennomføre. Følelsen av det gode hageliv kan man iallefall oppleve både i varme og kulde. 

Takk til Kong Vinter

Vintermorgen, snøfritt, og syv varmegrader. Det gjør noe med en som liker hagelivets små gleder. Lysten til å gå ut i hagen og sysle med jord, blomster og planter kommer fort sigende på slike vinterdager. Når slike dager dukker opp i april er det bare å la lysten ta overhånd, men nå skriver vi november, og hagesyslingen må nok ligge i dvale noen måneder til. Etter en periode med snøfall og noen få kuldegrader kom mildværet med varme og regn. Snøen forsvant og blottla en hage som higer etter vår og lysere tider, og ikke minst ivrige hageeiere som rydder, luker og planter. Men så lenge mildværet varer må nok hagen bare ligge i ro med sine visne blomster og lauvfrie busker. Om noen dager kommer nok vinterkulden tilbake, og med litt nedbør i form av snø, vil hagen igjen bre det hvite teppet over seg og bare vente til den om noen måneder kan ta av seg teppet og vise seg frem i all sin prakt. Hageeieren må nok også tålmodig vente på vår og sommer. Men så lenge ventetiden kan fylles med gode hageminner, planlegging av fremtidige prosjekter og et og annet hageblad skal nok det gå bra denne vinteren også. Man er da tross alt vant til vinter i landet. Allikevel kan jeg ikke fri meg for tanken på at det kunne vært fint med hagesesong året rundt, men samtidig kommer tanken om at hvis det hadde vært tilfelle er det ikke sikkert at entusiasmen til hagearbeid hadde vært like stor. Kanskje har man godt av noen måneder med vinterlig avbrekk, slik at lengselen får arbeide litt og gi overskudd til nye fine dager i sommerhagene. En liten takk til Kong Vinter er kanskje på sin plass.

Sidensvans

Godt benket i godstolen sammen med en kopp kaffe og siste utgave av et hagerelatert tidsskrift ble jeg plutselig klar over at noe var på gang i hagen, da en lettere forvirret kattepus kom stormende inn gjennom altandøren, som sto i luftestilling i det milde været. Etter en skrens på stuegulvet hoppet katten opp i vinduskarmen og stirret ut gjennom vinduet. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg måtte bort til vinduet for å finne ut hva som skjedde. Jo, en flokk på 60-70 Sidensvanser hadde slått seg ned i ripsbærbuskene, og det var vel nedslaget av disse som hadde jaget katten inn og opp i vinduskarmen. Sidensvansene tok for seg av de gjenværende bærene av både rips og rognebær. Et kvarters tid varte matpausen før de lettet i samlet flokk og bega seg videre på jakt etter neste matstasjon.
Sidensvansen er en fantastisk flott fugl som er moro å observere på høsten og vinteren når de samles i store flokker. Det er noen år siden de stanset i hagen her sist nå, men det er en like stor opplevelse hver gang det skjer. Kanskje kommer de igjen til neste år, kanskje går det flere år til.
Et flott syn er det, uansett hvor mange år det er i mellom hver gang man får dem på besøk.

Vår i november

Det ser ut som om våren har kommet tidlig her opp i nord. En uke med varmegrader og regn har frarøvet vinteren sin makt for en stund. I hagen er all snøen borte, og det grønne gresset har overtatt for en stund i denne vintermåneden. Grønt gress, visne stauder og bladløse busker og trær gir hagen et preg av forfall. Ikke et direkte vakkert syn, men allikevel en kilde til inspirasjon. Man ser ting i et litt annet perspektiv enn man er vant til, og allerede etter en liten tur rundt i litt uvante omgivelser kommer ideer til nye prosjekter i hagen. Disse nye ideene må nok flyttes litt fremover i tid, da neste års hageprosjekter allerede er klare. De omfatter blandt annet oppussing av en levegg, en ny trapp og oppgradering av kjøkkenhage.
Slike små vårlige perioder gjennom vinteren gir kjærkomne avbrekk i vintermørket, mens man venter på at våren og sommeren igjen skal komme krypende nordover. Det er enda en stund til at den årstiden kommer, men i mellomtiden blir det flere slike vårlige perioder som er med på å forkorte ventetiden. Enn så lenge skal vinteren nytes med snømåking, kulde, og innekos med vedfyring og av og til en kopp rykende varm kakao med kanel.
Alle årstidene har sin sjarm, og det er bare å glede seg over hver og en av dem. Hageglede finner man i hver eneste årstid, bare man lar seg inspirere.

Dette venter vi i spenning på

 I utkanten av hagen vår sildrer det en liten bekk. Det er ikke den store vannføringen, men koselig allikevel. For å utnytte dette ble det i sommer lagt ned litt arbeid i denne delen av hagen. Bekken ble ryddet og rensket opp i, det ble fylt med stein, slik at vannet kan flyte fritt mellom steinene, området rundt bekken ble beplantet med høye, skjermende planter, og flere syriner ble plantet i bakken ovenfor. Et bord av store steiner ble anlagt, slik at det etterhvert forhåpentligvis blir en skjermet og lun plass, hvor man kan sette seg ned og nyte hagens ro og fred. Til og med en bro så dagens lys for å gi adgang til denne delen av hagen fra flere sider.
På denne tiden av året er det, etter sporene i snøen å bedømme, husets katter som benytter seg av stedet. Til sommeren får de nok konkurranse fra hageeierne om retten til å kose seg i sommersolen her. Det blir nok plass til både firbente og tobente vil jeg tro.
Vi venter med spenning på neste års sommer, for å se om uteplassen blir som forventet. Inntil da skal de firbente få lov til å råde på egenhånd så lenge.

Ripsbær i vintersol

En lav vintersol tidlig på formiddagen gjør at hagen viser seg fra en litt annen side enn man er vant til. De gjenværende ripsbærene på denne busken utnytter de varme solstrålene til å vise seg fra en vintervakker side.
Ikke så rart at denne plassen i hagen er en av småfuglenes favorittsteder på denne årstiden. Et både vakkert og trivelig gjemme.
I dag skal også vi nyte av tidligere innhøstet ripsbær, da det blir servert ripsbær og vaniljesaus til dessert.

Vinteren er definitivt ankommet

Etter nattens snøfall var det bare en ting å gjøre etter endt arbeidsdag og inntatt middag. Ut å måke snø. Da snømåkingen var ivaretatt var det på tide å ta en aldri så liten inspeksjonsrunde i hagen. Der oppdaget vi raskt at selv Kong vinter har behov for en pause. Etter nattens arbeid med å fylle opp hagen vår med 20 cm snø, var det helt klart på sin plass med en pust i bakken. Som dere ser har han tatt en av hagebenkene i bruk. Vi lot ham ha pausen sin i fred og ro, og fortsatte med vårt. Snøen som falt i natt var våt og tung, noe ripsbærbuskene ikke satte noe særlig pris på. De snøtunge greinene bøyde seg helt ned til bakken. Populært for småfuglene så det ut som, da det var hundrevis av fuglespor under buskene. Det var også hundrevis av skall fra solsikkefrø under de samme buskene. Ingen tvil om hvor restaurant driften hadde vært i dag. Vel, vi ble enige om at greinene måtte befries for noen kilo snø, så de ikke skulle knekke av tyngden. Vi vil jo gjerne ha ripsbær til neste år også. Etter at snøen var ristet av, strakte greinene seg igjen den riktige veien, og småfuglene må bare innse at de skal sitte inni buskene og ikke under dem.
Med nysnø, vindstille, og en fullmåne som lyste opp landskapet denne ettermiddagen, var det ingen tvil om at hagelivet også kan nytes til fulle på denne årstiden.

Invasjon

Frokosten ble inntatt ved spisebordet med full utsikt til sørsiden av hagen. Det har snødd i natt,og snøen ligger som et hvitt teppe over alt. Vakkert, rett og slett. Mens frokosten nytes, og vinterlandskapet studeres starter plutselig invasjonen. Våre små bevingede venner ser ut til å ha bestemt seg for å avholde fellesfrokost i hagen. I ytterkant av hagen står en Rogn, med store mengder snødekte rognebær. Et femti talls Gråtrost slår seg ned i rogna, og spiser seg god og mett på noen av årets siste bær. Samtidig invaderes foringsautomatene på uthuset av kjøttmeis, blåmeis og grønnfink. Det er helt klart at de foretrekker solsikkefrø i stedet for rognebær. Skjæra finner sin plass under foringsautomatene, og plukker opp solsikkefrøene som faller ned på bakken. Gråtrosten sitter rolig og inntar frokosten sin i rogna, mens fuglene på foringsautomatene kombinerer frokost og trim. Der blir det hentet ett solsikkefrø fra automaten, så tar de det med seg til en uforstyrret plass inne blandt ripsbærbuskene, hvor de setter dette til livs, for så å fly å hente ett til. En slitsom måte å innta frokosten på. Det er nok ikke bare enkelt å være liten fugl når kong vinter bestemmer over landet. Slike invasjoner vil vi gjerne ha flere av. Det skal ikke mangle på mat til de fjærkledde her i hagen vår utover vinteren. Når blomstene glimrer med sitt fravær, er fuglene en fantastisk erstatning, som, iallefall for oss er med på å gjøre hageopplevelsen verdifull og storslagen også om vinteren.

Mikkel på hagebesøk

 Tidligere bodde vi landlig til her, bare omgitt av naturen og stillheten. I den tiden var det ikke uvanlig med hagebesøk av skogens innbyggere. Elg, rev, oter og pinnsvin var daglig en tur og besøkte hagen, enten bare på gjennomreise, eller for å overnatte. Nå når byen har innhentet oss er disse besøkene blitt sjeldnere og sjeldnere.
Derfor var det virkelig koselig da Mikkel Rev kom på uventet besøk en fin maidag i år. Vi hadde benket oss på altanen for en, etter vår mening, absolutt fortjent kaffetår da det uventede besøket
ankom. Etter å ha svinset litt rundt på plenen var det tydelig at reven trengte å slappe av litt før ferden fortsatte. Der den gamle kaningården hadde stått, og hvor det etterhvert skal opparbeides en platting, fant den ut at det var akkurat der den ville legge seg nedpå litt. Etter å ha nytt vårsola i noen minutter var det på tide å fortsette på sin vandring. En liten strekk, et gjesp og et siste blikk mot oss var det siste vi så av reven, før den rolig forsvant bak uthuset og videre inn i skogen.
Takk for besøket, Mikkel. Og velkommen tilbake.

Fugleliv i hagen

Etter en liten morgentur i hagen er det ingen tvil lengre. Kong vinter er på tur. Heldigvis er vi stort sett klar til å ta i mot kongen når han kommer. Det eneste som gjenstår er egentlig å ta inn vannslangen, som ikke er noe særlig glad i frost og kulde. Selv om hagen har forberedt seg til vinteren, og ikke akkurat viser seg frem fra sin beste side nå, er det allikevel forfriskende med en rusletur blant busker og blomster. Hagens mange nyanser er helt klart verdt å oppleve i alle årets sesonger. Mye av lauvet på busker og trær har falt ned på bakken, og dette gjør det lettere å få øye på småfuglene enn når lauvet er grønt og frodig slik at det skjuler disse små krabatene fullstendig. Kjøttmeisen og Blåmeisen forsyner seg allerede godt av solsikkefrøene som er fylt i foringsautomatene. Det ser også ut til at de setter pris på meisebollene.
Akkurat som blomstene lyser opp og gjør hagen til et lite fargerike på sommeren, gjør småfuglene det om høsten og vinteren. En studie av foringsplassen er absolutt å anbefale. Småfuglenes farveprakt lyser opp gjennom lange høst og vinterdager, og er med på og gjøre hagen til et ganske så trivelig sted å være også om vinteren. Disse små fargerike nøstene er med på å gjøre mørketiden lysere, så her skal de iallefall ikke mangle noe gjennom vinteren.

Høstmorgen

Høstmorgen

Naturen viser seg fra sin absolutt beste side i dag. Kaldt, klart, vindstille og med en høstsol som langsomt kryper over fjellene for å avsløre en rimfrosset plen gjør morgenkaffen på altanen til en opplevelse man ikke så lett glemmer. Det er stille, og bare naturens egne lyder høres. Til og med kattens myke gang over gresset høres når det så vidt knaser i rimfrosset gress. Ingen tvil om at høsten kan gi den heldige hageeier mange fine stunder. Selv om hagen ser noe pjuskete ut på denne årstiden gir den rom for ettertanke, nytelse og avslapning. Fortsetter senhøsten slik, kan vi se fram mot enda noen givende dager i hagen denne sesongen.

Handletur

Litt av det vi kom hjem med

Etter å ha lest et innlegg i lokalavisen om et lite gårdsutsalg for grønnsaker og bær, var det enighet om at dette gårdsutsalget skulle besøkes. Som sagt så gjort. Lørdag, vindstille, regn i bøtter og spann, men fast bestemt på å besøke gårdsutsalget la vi avgårde. Det var litt vanskelig å finne frem, men da vi til slutt ankom viste det seg å være verdt både turen og letingen. Ei lita hytte var satt opp i innkjørselen, og da vi entret denne ble vi møtt av et fasinerende syn. Det bugnet av mange slags grønnsaker, delikat dandert og presentert. Utvalget besto av blant annet potet, gulrøtter, blomkål, forskjellige sorter kål, rødbeter, sukkererter og mye mer. Bare bærene glimret med sitt fravær, men en forklaring på dette fikk vi da vi tilfeldig traff på eierne, som kunne fortelle at bærhøsten ikke ble helt som forventet. Nordlandssommeren hadde slått til igjen. Vi dro derfra med bilen lastet med grønnsaker av ypperste kvalitet, og full enighet om at heretter skal mye av grønnsaksforbruket vårt komme fra dette gårdsutsalget.
Utsalget var ubetjent og betaling for handlingen ble lagt i en åpen kasse. Det varmer et gammelt bondesønnshjerte og oppleve litt av fordums landlighet der folk stolte på hverandre, dørene kunne være ulåste og gjestfriheten blomstret.
Kjøreturen frem og tilbake var på 12 mil, men det var verdt hver en krone, hver liter regnvann, og til og med bompengene ble faktisk betalt med glede.

En liten begynnelse

Ettet å ha fulgt med på en del hageblogger gjennom mange år, er tiden kommet for å forsøke å hageblogge litt selv. Hva som kommer på bloggen, og ikke minst hvor ofte, gjenstår å se. Livet bak datamaskinen er ikke førsteprioritert, så frekvensen på bloggingen vil sikkert variere. Nå er iallefall bloggen oppe å går, så får man ta det litt som det kommer.
Nå som sommeren er over, og høsten nærmer seg vinter, blir det ikke så mye hagearbeid. Det meste er gjort for denne sesongen, så i vinter blir det vel litt blogging om hagens fortid. Som hageviter stiller vi i "100% amatør klassen", men tar forhåpentligvis litt igjen med entusiasme og stå på vilje.
Da var bloggingen igang, og etterhvert som vi rusler fremover i tid får vi se om den fortsetter.