Grankongler til pynt og glede

Kongler. Helt fra barndommen har konglene vært en av naturens favoritter hos denne karen. Denne favoritten har jeg vært så heldig å få ta med meg inn i det voksne livet også, da vi er velsignet med et stort, vakkert grantre rett i utkanten av hagen vår. Synet av grankonglene i høstsolen er like fasinerende år etter år. Etterhvert som konglene faller ned er undertegnede å finne i knestående under grantreet, hvor det romsteres overalt for å få med seg noen av disse små skjønnhetene. Så også i år. Nå er uthuset oppbevaringsplass for en god del grankongler som etterhvert vil bli påført forskjellige farger, for så å kunne pynte opp rundt omkring i hagen, og også inne når det nærmer seg jul. En merkelig liten hobby kanskje, men det er nå bare slik at det å sanke grankongler er et av høstens høydepunkter. Så etterhvert som tiden tillater det skal konglene få slippe ut i hagen og igjen kunne fylle hageentusiasten med undring og glede når konglene passeres på mine små vandringer i hagen. Det er ikke så mye som skal til for å glede en middelaldrende skrott. Kongler - enkelt og greit.

Ripsbærbuskene er uttynnet

Under innhøstingen av årets ripsbær ble det lagt merke til at det ikke var på langt nær så mye bær som det vanligvis bruker å være. En liten studie av bærbuskene avslørte raskt hva som kunne være årsaken. Bærbuskene så fine ut, med frodig og grønt bladverk, men når man tok buskene litt nærmere i øyensyn oppdaget man at frodigheten egentlig bare var et skalkeskjul for hva som befant seg bak fasaden av grønt. Der befant det seg nemlig nesten ingenting som kan defineres som frodighet og velstand. Et virvar av greiner som gikk i alle retninger, og også rundt hverandre og inn i nabobuskene. Nesten samtlige greiner var helt bladløse bortsett fra ytters på greinen. Så på tross av det frodige ytre sto det ikke så bra til med buskvekstene. Etter litt tankevirksomhet kom vi frem til at bærbuskene ble plantet i 1990, og etter den tid har de fått stå i fred. Avgjørelsen ble tatt der og da. Beskjæring måtte til, for her manglet det helt klart både lys og luft. Redskap ble hentet frem, og så skred man til verket med iveren lysende ut av øynene. Bærbuskene skulle få nye og bedre vekstvilkår, den saken var helt klar. Sensommerens ripsbær er noe hele familien ser frem til, og skulle man fortsette å få nyte disse små, røde delikatessene måtte levevilkårene til buskene gjøres noe med. Det viste seg ganske så snart at beskjæringen kom til å by på problemer, selvlagde problemer. Siden vi aldri har beskjært bærbuskene tidligere har de fått boltre seg akkurat slik det passet dem, og nede ved roten så det ut som verdens største knute av treverk. Bruken av redskap ble selvfølgelig vanskeliggjort av dette, og en stund var vi inne på om at de enkleste var å sage ned hele buskaset og heller la alt vokse opp fra grunnen av, men etter en liten rådslagning ble det enighet om at vi skulle ta vare på det vi klarte. Som sagt så gjort. Husfruen holdt greinene, og husbonden var sagfører. To hele kvelder gikk med til å beskjære fire bærbusker, og nå ser det ikke bare ut som om buskene er uttynnet, nei, det ser mer ut som om de er utryddet. Etter tabben med å ikke beskjære buskene jevnlig setter vi nå vår lit til at naturen hjelper disse buskene, som har gledet oss i så mange år med sin smakfulle avling, til å vokse seg store og frodige slik at de litt skamfulle hageeierne atter kan nyte smaken av nyplukket ripsbær. Lærdommen har vi tatt til oss, og at vi lærte på den harde måten denne gang har vi helt klart fortjent. Men en ting er sikkert - fra nå av skal alle hagens bærbusker beskjæres både titt og ofte, for så mange smakfulle opplevelser alle bærbuskene gir oss år etter år fortjener de absolutt litt bedre stell og ivaretaking enn de til nå har fått.

Trapp til Edens hage

Da var et av sommerens store og små prosjekter i vår hage ferdigstilt. Ideen til prosjektet dukket opp da vi var ferdige med å opparbeide det området i hagen som går under navnet Eden. En liten pause i hagearbeidet ble avholdt på en sitteplass bak en levegg, og siden denne leveggen hindret utsyn til Eden, som tross alt lå rett nedenfor, ble vi raskt enige om at slik kunne det ikke være. Det ble vedtatt å lage hull i leveggen, bygge en trapp derfra og ned til nivået nedenfor, for slik både og få utsyn til, og lette adkomsten til Eden. Som sagt så gjort, og nå er ideen satt ut i livet, og til og med ferdigstilt. Det ble en del arbeid med trappa da denne måtte anlegges gjennom et allerede eksisterende blomsterbed, og dette gjorde at hele blomsterbedet ble omarbeidet. Nå som arbeidet er gjort venter vi i spenning på å få se hva resultatet blir når nyplantede blomster forhåpentligvis dukker opp og blomstrer i ren glede til neste år. På høyre side av trappa er plantet astilber, rosestorkenebb og lavendel. Nedover langs trappa er plantet noen gamle liljer fra mine foreldres hage, men noe navn på disse har jeg ikke klart å finne. På venstre side av trappa er det igjen astilber, i tillegg til rosenrot. Nedover langs trappa er det satt ned løk, slik at det forhåpentligvis dukker opp en del blomster av typen hagehyasint "jan bos".
Prosjektet ble avsluttet med en god kopp kaffe på sitteplassen bak leveggen, der man nå kan se ned mot Eden, som omkranser hagens kommende stolthet, kirsebærtreet som ble plantet for noen år siden, og som nå virkelig har begynt å vokse.

Einar - Beskytter av Kittys øy

Kittys øy er et område i utkanten av hagen. Dette området består av store steiner som igjen er fylt over med jord. Denne store jordhaugen er tilnærmet rund i form, og en sti er opparbeidet rundt hele haugen. En liten bekk renner i utkanten av haugen, og over bekken er det laget en bro. Den runde formen og broen gjorde at vi etterhvert begynte å kalle dette området for Øya. Da vi senere oppdaget at den eldste av husets kattedyr ofte oppholdt seg på området, ble det vedtatt et navneskifte og siden katta heter Kitty ble det nye navnet selvfølgelig Kittys øy. Øya er sakte men sikkert blitt utstyrt med ripsbusker, syrin og flere forskjellige planter. Et par sitteplasser er det også gjort plass til.

Stien som går rund øya er blitt til Stubbestien, siden man treffer på stubber i alle varianter rundt omkring langs stien, og det siste tilskuddet på stubbefronten er gubben på bildet til venstre.
Dette er Kittys øys store beskytter med det klingende navnet Einar. Einar har funnet sin plass ved stien og er behørlig omkranset av skiferheller, og utenfor disse igjen er det plantet kirgisløk, og når syrinene har vokst seg litt større vil Einar få tak over hodet også. Så gjenstår det å se om Einar blir fornøyd med sitt tilholdssted fremover, noe vi egentlig tror han blir, men skulle han nå bli misfornøyd og ensom får vi etterhvert forsøke å finne han en ny stubbefrende.

Sommerens gleder og skuffelser

Nå som den første høstdagen har innhentet oss er det kanskje på sin plass med et lite tilbakeblikk på hagesommeren. Noen skuffelser har det vært, men som vanlig oppveies de godt av de mange gledene som alltid er å finne i hagen. Når det kommer til skuffelser i hagen dette året er det to ting som dukker opp med en gang. Det har sikkert vært flere, men disse to er de som har festet seg best iallefall. Den første er løkbedet. Det ble lagt ned ganske mye arbeid i å opparbeide et løkbed i fjor sommer, og vi gledet oss til å se resultatet i år. Og resultat ble det - en liten tulipan, som ikke engang kom i blomst, var alt som dukket opp i bedet. Den største skuffelsen var allikevel peonene, som har gledet oss med sine vakre blomster i mange år. Husfruens absolutte favorittblomst. Men i år - ikke en eneste blomst - ikke engang en knopp viste seg. Hva kan årsaken være ? Vi har kommet frem til at barfrosten, kuldeperioden vi hadde før snøen kom, kan være en av årsakene. Hagen hadde en tung start etter vinteren i år, så barfrosten har nok vært en medvirkende årsak. Når det gjelder løkbedet tror vi at en kombinasjon av barfrosten, og det at en ganske stor hekk av islands selje, eller brækkavier, som den kanskje er bedre kjent som, er plantet slik at den stjeler mye av sollys og varme. Resultatet av denne konklusjonen er at hekken skal flyttes et annet sted i hagen, og erstattes av et gjerde, dette for å slippe mer lys og varme frem til løkbedet. Da er neste års store hageprosjekt allerede på planleggingsstadiet.
Av gleder er det vel først og fremst stjernemeldene som kommer en i hu`. Disse vakre klatreplantene som ble innkjøpt og plantet tidligere i år. Vi var spente på om de kom til å trives i hagen vår, og ikke minst om de levde opp til forventningene våre. Ville de fungere som en levende levegg ? Det ser slik ut - allerede i år har de klatret rundt 150 centimeter og er tett og fin. Vi får se til neste år når de har fått rotet seg skikkelig, men fortsetter de som de har begynt ser dette veldig lovende ut.
Av andre ting å glede seg over må jeg nevne de hvite duppene. En stor, fin rot med hvite dupper så i fjor sommer ut som om den hadde takket for seg og tatt kveld. Fortvilelsen var stor hos min bedre halvdel, da duppene i tillegg til peonene har en stor plass i hennes hjerte. En større bergingsoperasjon ble iverksatt på sensommeren i fjor. Duppene ble spadd opp, ny plass ble funnet, og frisk og næringsrik jord utgjorde duppenes nye tilholdssted. Gleden var stor når vi i år kunne være vitne til at de hvite duppene var oppstått fra de døde, og atter blomstret vakkert i sommerhagen.
Joda, det er både skuffelser og gleder i enhver hage vil jeg tro, men den største gleden av alle gledene for en hageentusiast er å få lov til å oppleve hagen i alle dens nyanser år etter år. Så også hos denne entusiasten, og hagegledene lever fremdeles videre.