Ripsbærbuskene er uttynnet

Under innhøstingen av årets ripsbær ble det lagt merke til at det ikke var på langt nær så mye bær som det vanligvis bruker å være. En liten studie av bærbuskene avslørte raskt hva som kunne være årsaken. Bærbuskene så fine ut, med frodig og grønt bladverk, men når man tok buskene litt nærmere i øyensyn oppdaget man at frodigheten egentlig bare var et skalkeskjul for hva som befant seg bak fasaden av grønt. Der befant det seg nemlig nesten ingenting som kan defineres som frodighet og velstand. Et virvar av greiner som gikk i alle retninger, og også rundt hverandre og inn i nabobuskene. Nesten samtlige greiner var helt bladløse bortsett fra ytters på greinen. Så på tross av det frodige ytre sto det ikke så bra til med buskvekstene. Etter litt tankevirksomhet kom vi frem til at bærbuskene ble plantet i 1990, og etter den tid har de fått stå i fred. Avgjørelsen ble tatt der og da. Beskjæring måtte til, for her manglet det helt klart både lys og luft. Redskap ble hentet frem, og så skred man til verket med iveren lysende ut av øynene. Bærbuskene skulle få nye og bedre vekstvilkår, den saken var helt klar. Sensommerens ripsbær er noe hele familien ser frem til, og skulle man fortsette å få nyte disse små, røde delikatessene måtte levevilkårene til buskene gjøres noe med. Det viste seg ganske så snart at beskjæringen kom til å by på problemer, selvlagde problemer. Siden vi aldri har beskjært bærbuskene tidligere har de fått boltre seg akkurat slik det passet dem, og nede ved roten så det ut som verdens største knute av treverk. Bruken av redskap ble selvfølgelig vanskeliggjort av dette, og en stund var vi inne på om at de enkleste var å sage ned hele buskaset og heller la alt vokse opp fra grunnen av, men etter en liten rådslagning ble det enighet om at vi skulle ta vare på det vi klarte. Som sagt så gjort. Husfruen holdt greinene, og husbonden var sagfører. To hele kvelder gikk med til å beskjære fire bærbusker, og nå ser det ikke bare ut som om buskene er uttynnet, nei, det ser mer ut som om de er utryddet. Etter tabben med å ikke beskjære buskene jevnlig setter vi nå vår lit til at naturen hjelper disse buskene, som har gledet oss i så mange år med sin smakfulle avling, til å vokse seg store og frodige slik at de litt skamfulle hageeierne atter kan nyte smaken av nyplukket ripsbær. Lærdommen har vi tatt til oss, og at vi lærte på den harde måten denne gang har vi helt klart fortjent. Men en ting er sikkert - fra nå av skal alle hagens bærbusker beskjæres både titt og ofte, for så mange smakfulle opplevelser alle bærbuskene gir oss år etter år fortjener de absolutt litt bedre stell og ivaretaking enn de til nå har fått.